Uke 3

Helgen var endelig over, og vi fikk besøke prinsen vår igjen! I helgen hadde vi blitt bedre kjent med området, og Galle road (hovedveien). Vi hadde til og med våget oss over veien ved et par anledninger. Vi fant et triks: Vi stilte oss opp ved forgjengerfeltet der det sto noen srilankere, og når de strente over, hang vi oss på! Så disse ettermiddagene fortsatte vi med å bli kjent og litt shopping! Torsdag var dagen da vi skulle få besøk. Og ikke av hvem som helst, men Olivers besteforeldre! Vi dro litt seinere til barnehjemmet denne dagen, deilig med lang frokost, og en litt sløv morgen. Da Mohan hadde sluppet oss av, kjørte han til flyplassen for å hente mamma og pappa. De kom med samme flyet vi hadde tatt, sånn tidsmessig, og skjønte ingenting da Mohan kjørte dem inn i klosterområdet. De trodde de skulle til hotellet, men var overlykkelige da de forsto at de skulle få se sitt nye barnebarn med det samme! Det var stas å vise frem skatten vår for første gang. Selv om han ikke var helt vår enda, så var han det i hjertene våre <3
Etter en drøy halvtime, dyttet vi oss alle fem inn i bilen og satte kursen for hotellet. De nybakte besteforldrene fikk kommet seg på plass, også slappet vi av litt ved bassenget. De trengte ikke

Mamma foran hotellet i Nuwara Eliya

pakke ut så mye, for fredagen var det igjen duket for helgetur! Vi sjekket ut av rommene, og satte bagasjen på oppbevaring. Så dro vi på barnehjemmet alle fire en times tid, før ferden gikk mot fjellene, Nuwara Eliya. På vei oppover stoppet vi innom diverse fabrikker og en urtehage, men hadde ikke tid til omvisning, bare shopping.. Noe som var helt greit, siden det var mye av det samme jeg og David hadde sett sist helgetur. Også fikk vi forklart teknikker og slikt til mamma og pappa på veien. Da vi var godt oppe i fjellene, stoppet vi på en tefabrikk. Vi hadde sett teplantasjer i lange tider før dette, og det var syyyyykt mange og ikke minst stooore teplantasjer. Oppover og nedover fjellskåningene langs veien overalt! Guiden på denne fabrikken var ikke så veldig god, hverken i engelsk, uttale eller som guide. Det så rett og slett ut som om han var litt lei. Og vi følte oss som produkter på samlebånd. Det var fler turister og fler guider, og vi blei ført frem og tilbake, og noensteder to ganger. Men vi hadde vært på tefabrikk tidligere, og damen der var en meget god guide, og fikk også mer tips! Men det var jo greit for mamma og pappa å få sett maskiner og greier, så forklarte vi så godt vi kunne etterpå. Vi var forsåvidt glad for at vi hadde kjøpt te tidligere, for det var et fantastisk leven foran den laaange disken med utsalg. Det er tre klasser med te på Sri Lanka. Lowland, midland og highland. Vi kjøpte te på vei til Kandy, det var da midland te, som er veldig bra te -men ikke så bra som highland. På denne fabrikken langt oppe i fjellene, fikk man selvfølgelig kjøpt highland te. Men jeg tror nok ikke vi uansett ville kjent forskjell. Også lærte vi at alle tetyper kommer fra akkurat samme planta! Det er bare ulik behandlig og ulike deler. Noen soltørkes og noen lufttørkes, også blir det til hvit, sort og grønn te. Planta deles også inn i kvalitet: det er golden leafs, nyeste spiren øverst på planta. Silver leaf, litt lengre ned o.s.v. Husker ikke alt, men jeg tror jammen at te er en egen studie. Uansett så fyller de te i store sekker som sendes rundt om i verden, til f.eks. liptonfabrikk i England. Der tilsetter de ulike smaker, og pakker teen i posjonspakker og embalasje. Vi kjøpte forresten hvert vårt julekrus her, mamma kjøpte te, og da vi var ferdige begynte det også å mørkne ute.
Da vi kjørte enda litt til, skjønte vi hvorfor vi fikk kort tid på barnehjemmet, liten tid innom alle fabrikker og urtehagen. Det blei nemlig tåkete. Mørke og tåke og smale fjellveier, betyr også mer tuting. Så for hver uoversiktlig sving tuter man! Men det var ikke så veldig med trafikk, så det gikk greit. Vel fremme i Nuwara Eliya, stoppet vi på en matbutikk der vi fikk handlet inn litt drikke og diverse, før vi kom frem til hotellet. De kaller Nuwara Eliya for litle England. Det er nok her kolonitiden har satt mest preg. Før engelskmennene kom, dyrket de kaffe her, og plantasjene var ikke like store. Men så kom engelskmennene og reiv opp alle kaffeplantene, for så å dyrke te. Men de fikk ingen til å jobbe på plantasjene for seg, så de importerte Tamiler fra sørIndia. Derfor er det flest tamiler som i dag bor i Nuwara Eliya. Etterkommere av de Indiske tamilene som en gang blei hentet for å jobbe på plantasjene. Uansett mange hus og bygninger i engelsk stil, til og med det gamle postkontoret ser meget engelsk ut. Også hotellet vårt var et gammelt kolonihus. Ett av den meget store sorten, men ca ti-tolv soverom, stor hall, spiserom, storkjøkken, bar (som kanskje en gang fungerte som røykerom for herrene), og det var sikkert en egen systue for damene her i gamle dager. Hagen var en ordentlig engelsk hage, med dam og masse engelske konglige roser. Rommet vårt het the blue room. Det besto av to breie himmelsenger skøvet inntil hverandre, et lite bad, en kommode med TV, et sminkebord, to stoler og minst en tidligere beboer.. Jeg kan si det slik at jeg følte meg så utrolig lite velkommen på dette rommet, og alt i meg ville egentlig ikke bli. Men vi ble. På kvelden satt vi i baren etter middag, og jeg skulle gå opp på rommet for å hente kortstokk, det var siste gangen jeg var på rommet alene. Jeg løp nesten ned trappene igjen.. Huff, virkelig uhyggelig. Vi sov begge to dårlig om natta her. Om det var sengene eller noe annet, er ikke godt å si.

Fikk ikke snudd bilde, snu PC'n! Her ser dere Davids caddy som henter ball i en utrolig ekkel grøft, også selvfølgelig David som slår ny ball

Dagen etter, sto golf på planen. Det var en merkelig opplevelse, vi fikk hver vår caddy til den nette sum av 18 kr. pr stk. Og ballene var nok dyre, for de var utrolig på å leite etter ballene. I vannfylte, dype renner fylte med grønn gugge, hoppet de med letthet uti og gjennomsøkte på jakt etter mistet ball. I kratt og groms, overalt! Det var jammen en opplevelse. Fo meg og mamma, var det også mye råd og tips å hente. Pappa og David syns nok det var mest forstyrrende med alle tipsene. Men vi tipsa disse underbetalte caddyene godt, før vi tok med tingene våre tilbake til hotellet.

Vi følte oss ordentlig ufyslige sossete, og spesielt når vi passerte disse husene som lå inntil banen.

Vel tilbake på hotellet, fikk vi oss en dusj, litt reine klær og gikk ut for å utforske denne lille fjellbyen.Det var enda mer slitent og trist her enn i Colombo. Ingen butikker vi følte for å gå inn i, ingen shopping her. Eller jo, mamma kjøpte noen postkort på postkontoret. Om dere kommer hit, må dere se postkontoret. Ikke veldig fint og flott, men meget nostalgisk på en måte.. Seinere kunne Mohan fortelle oss at denne byen ikke hadde endret seg på maaaange år, ingen nye bygninger, ingen oppussing. Så da var det vel ikke uten grunn vi valgte å gå tilbake til hotellet for en øl, fremfor å leite frem en duglig kafè?.. Det var uansett et utrolig hyggelig valg. Vi benket oss opp i den engelske hagen, der det sto et bord og fire stoler. Så hentet David kortstokk, og vi fikk bestilt drikke. David fikk med litt snacks også, så det blei riktig så koselig, og ikke lenge etter forsvant sola, og vi følte vi satt ute i en helt vanlig norsk sommernatt. Ja, det er en helt annen temperatur i Nuwara Eliya, og en helt annen luftfuktighet. Det ligge ca 1800 meter over vannet, og føles nesten som Norge. Uansett, vi hentet myggmiddel, myggspiral, gensere og skjerf ut i sommernatten. Det eneste som var anderledes enn Norge, var at det blei helt mørkt. Men det var jo selfølgelig opplyst på plenen, og vi hadde også med lys. Etter en stund kom Mohan og satt sammen med oss, og det blei en hyggelig prat om Sri Lanka, folket, tsunamien, Nuwara Eliya og ikke minst om religion. Han er en åpen mann, som kan mye og svarer på teite spørsmål og ting man egentlig lurer litt på om det er greit å spørre om.

Dagen etter, søndag, var dagen for tilbaketur. Vi hadde tre stopplaner. To fosser og og lunsj. Fossene var flotte de, men ikke mer enn hva vi kan se her i Norge. Der vi skulle spise lunsj, hadde dem en elv, og på denne elva tilbød dem rafting! Mohan hadde nevnt det tidligere, og jeg fikk med meg resten av gjengen på dette! Det kostet 50 kr pr pers, og var vel verdt pengene! Anbefaler alle om å prøve dette.
Vi blei kjørt opp i tuktuker, og måtte gå ned en skråning til elven. Så var det et tre minutters kurs, hvor vi lærte hva de ulike kommandoene betød, før vi satte nedover elva. Det var fantastisk, jungel på alle kanter. Mamma håpa vi ville få se en apekatt, men det blei med noen flotte fugler. Noen små stryk lagde litt action, og vi fikk også svømt litt, eller flyti litt i denne elven. Restauranten fant vi ved stoppestedet, og etter å ha fått på noen tørre klær, satte vi oss til bords blandt mange andre turister. Det virket som om stedet gikk meget bra. De hadde også et rolls royce bilmuseum (som vi ikke tok oss tid til grunnet mangel på interesse), og et hotell her. Etter dette, gikk ferden rett tilbake til Mount Lavinia hotell. Det var deilig å komme "hjem".