Onsdag 5.oktober: D-dagen! Eller C-dagen -courtday.

Vi blei hentet av Mohan kl 09.00. Han slapp oss av rett på utsiden av rettsalen, forklarte at vi måte gjennom den porten gå til vi fant en trapp og opp den trappa. Ok, sa vi noe stresset. Kleskoden var meget streng. Full dress på David, og langermet, sid kjole på meg (jeg hadde langt skjørt og langermet topp ettersom jeg ikke har kjole som faller innunder kriteriene),  og selvsagt; ingen utringnig i det hele tatt. Jaja, dresset opp, og lettere stresset kom i oss gjennom porten. Der sto det mange mennesker, bl.a. vakter med våpen. Enda mer stress, hvor skulle man gå? Jo David hit og jeg dit, inn i små rom, ransakes, ut igjen, hvilken vei, jo tilbake, finne hverandre... Så finne trappen, var det denne han mente? Ser ut som bakveien? Det må jo være denne, ja vi prøver. Vi hørte lav summing fra andre etasje, vi fant rett trapp. Da vi tok siste trinnet og kikket til venstre var det mange benker bak hverandre, akkurat som i en rettsal. Og der, ca midt på satt biomor, søster Frida, og ikke minst: lille prinsen vår (snart bare vår). Søster Frida vinket på oss og gjorde tegn til at vi skulle sette oss på benken foran. Varmt, mange vifter i taket, men bare en brøkdel som surret rundt. Det var nok for Oliver, han syns de var flotte å se på. Han satt på fanget til biomor. Hun ga han flaske, smilte og lekte med Oliver (for siste gang..). Det virket som en evighet, minuttene sneglet seg forbi. Advokaten var forsinket.. Ville det ha noe å si for saken vår? Noen kom for å skrive liste på sakene, hun spurte alle som satt der om advokaten deres var kommet. Nei måtte vi si. Huff, bare ikke det skjærer seg nå!
Men plutselig kom hun stormende opp trappen, rakk ikke smile eller si hei til oss, stormet videre bort til dommerens kammer. Etter noen minutter kom hun tilbake. Gikk gjennom intervjuet med biomor, sa at når hun ga beskjed, måtte vi komme alle sammen. Så forsvant hun igjen. Lettelse, spenning, glede, tristhet, engstelse. Hva om vi sier noe feil? Hva om vi glemmer hva vi skal si? Hvordan føler biomor det?
Så, plutselig gir advokaten tegn, usikkerhet. Heldigvis sitter Mohan på noen benker bak oss, og sier: go-go-go!
Og vi går..
Alle fem frem til dommerens kammer. Linet opp på utsiden. Vår tur først, David og jeg inn samtidig. Hilse på dommeren. Frem med en bok, sannsynligvis en bibel. bla-bla-bla.. i swear to tell the whole truth, and nothing but the truth so help me God.. Så kommer alle spørsmål alt fra: Hva heter du? Hvor gammel er du? Hvor mye tjener du i måneden? og til de mer inngående (og selføgelige for oss) som:  veit du at du at dette barnet har rett på arv dersom det skulle skje noe med deg og din kone? veit du at dette barnet kommer til å være ditt første, selv om du får fler barn i fremtiden?
Etter at intervjuet av oss begge var ferdig, kom biomor inn med Oliver på armen. Hun fikk beskjed om å gi Oliver til meg, så intervjuet dommeren henne på singalesisk, og etterpå leste dommeren opp rettskjennelsen, også på singalesisk. Til slutt sa dommeren noe personlig til oss: han spurte først hva vi jobbet med, og da jeg fortalte at jeg jobbet med barn, var han sikker på at Oliver kom til å få det fint hos oss. Han sa også at vi var unge, og at vi kom helt sikkert til å få fler barn, men at vi måtte huske at Oliver var vår første. Så ønsket han oss masse lykke til. Så blei gardinen (døra) holdt til side, jeg klemte Oliver godt inntil kroppen, og så gikk jeg. Mohan reiste seg og ledet vei. Gjennom salen, ned trappa, over gårdsplassen, gjenneom porten, en vakt sa noe, jeg stoppet ikke, David svarte (gratulerer, hadde han sagt), jeg gikk, fulgte etter Mohan, tok til høyre, bortover gata, så til høyre igjen, mange biler parkert langs veien, Mohan sin bil blei låst opp. Han hadde barnesete klart i bilen. Helt klart var det imidlertid ikke, alt for stort og ikke festet.. Glad det var biler, OG det kunne festes bakover. Jeg gjorde så godt jeg kunne, David holdt Oliver. Så satte vi han i setet, satte oss inn -endelig kunne vi puste (litt iallefall) mens Mohan kjørte oss den (heldigvis) korte veien til hotellet. Vel fremme på hotellet, tok jeg Oliver ut av setet, med faste armer holdt jeg han tett inntil kroppen, sa hadet til Mohan, og strente inn på hotellet, gjennom lobbyen, bort til heisen, opp i 2.egt, inn på rommet. Der la jeg gutten på den store senga. Deilige aricondition! Så kunne vi kline og kose med gutten VÅR! Og dette gjorde vi en stund, og kunne ikke slutte å smile!