Den siste uka!

Endelig har jeg fått satt med ned, klar for å skrive om de siste dagene på Sri Lanka! Det jeg husker iallefall :)
De første dagene var vi på Mount Lavinia stort sett hele tiden. David var og ordnet litt papirer på dagtid både torsdag og fredag. Og jeg og Oliver møtte han på ambassaden fredag for å ordne pass til Oliver. Ellers våget vi å ta med Oliver en liten tur opp på matbutikken en av de første kveldene, men blei råda av Mohan om å ikke gjøre det. Det har vært og er mye kriminalitet rundt adopsjon og kjøp av barn, så mange sender litt skulende blikk. Og om man treffer på onkel politi, er det best å ha papirene i veska, ellers kan det bli mye ekstra jobb og bekymringer.. Så vi hadde Oliver på hotellet resten av dagene, og det var nok best for han også. Både pga forurensningen oppe ved hovedveien (trafikkaoset), varmen (bedre med aircondition) og tryggheten ved å ikke bli drasset så mye med i bykaoset! Men vi voksne tok oss noen turer rundt, og jeg og David byttet på å være med Oliver alene en times tid innimellom. Da var det jammen kjekt å ha mamma og pappa der, slik at man slapp å gå på shopping alene.
På dagtid bada vi i bassenget, og spiste lunsj ved bassengkanten hver dag. Vi fikk parasoll og Oliver koste seg i skyggen. Det var enkelt å svippe opp på rommet for å hente flaske med melk når han blei sulten:) Vi hadde med en eldre termos, for å kunne gi mat  "on the run", noe som var superkjekt. Men den holdt dårlig på varmen, og var stor. Vi ville ikke kjøpe noe ny å ta med tilfelle det var problemer i tolla, noe det ikke blei. Middagen blei inntatt nede ved bassenget (den også), med Oliver sovende ved siden av oss. Vi gikk ned ca 19-20 tiden med Oliver ferdig spist i maitaien. Så gikk jeg litt med han rundt kanten av bassengområdet til han sovnet. Deretter fikk vi hjelp av kelneren til å sette to stoler mot hverandre, la dyna hans nedi, gutten oppå og et tynt pledd over. Slik sov han til klokken var ca 21-22. Så vi rakk å nyte god mat og drikke før han våknet. Deretter tok vi med oss gutten og pikkpakekt opp på rommet. Stell, kos, mat og natta. Vi var stort set så slitne at det var deilig å pusse og legge seg under dyna. Så kikket vi litt på TV eller PC/iPad, eller i ei bok.
Søndag var det ikke plass til oss på hotellet lengre, så vi måtte pakke alle koffertene og flytte til et annet hotell. Blue water. Det lå en halvtime lengre sør, og utenfor Mount Lavinia distriktet. Det skulle visst være et supert hotell, noe det sikkert også var. Men jeg likte meg bedre på Mount Lavinia. Det beste med det nye hotellet var uteområdet. En svææær hage med palmetrær, to basseng som hang sammen med en liten passesje med bro over. Dette området lå helt inntil stranden, så vi kunne enkelt ta et sjøbadinnimellom uten å måtte ligge i sand og dra med alt ned til stranden. Og siden vi skulle være på dette hotellet i tre dager uten nnoe farting, var jo det viktigste uansett uteområdet. Disse dagene blei omtrent som på Mount Lavinia, med formiddager og lunsj i "hagen", og en hvil på rommet etterfulgt av middag med en sovende Oliver ved siden av:) Forskjellen blei kanskje mest at vi hadde lengre økter ute i skyggen, og at Oliver også duppet i solstolen. Mer bading, og mer kos. Ja, mer av alt rett og slett!

Den siste dagen, sjekket mamma og pappa ut av hotellet før tolv. De satte bagasjen inn på vårt rom. Siden vi ikke skulle dra før kl åtte, måtte vi nesten betale for en ekstra natt, for vi trengte virkelig ett rom disse timene. Vi var ute hele dagen, og pakket og dusjet oss klare i god tid før avreise. (det med i god tid høres bare så bra ut, men stemmer nok ikke. Alle som kjenner oss, veit at vi aldri er ute i god tid.. Men vi slapp iallefall å stresse med truser og toalettmapper på slep.)

Vel fremme på flyplassen startet tålmodighetstesten for trøtte mennesker, helt uten at vi visste det faktisk. Første del av testen var innsjekkinga. Shit, har aldri sett en kø ta såååå lang tid før jeg. Går det an å jobbe såå sakte liksom? Da vi endelig var hjennom, og det bare var venting (og shopping) igjen, satset vi på å finne en restaurant med soffa eller lignende der vi kunne legge ned Oliver og ha "basen" vår frem til boarding.. Det var lurere tenkt, enn det var lett gjort gitt. Da vi nesten hadde gitt opp, fant vi et merkelig stille "avlukke, som var en type bar med en liten buffet. Det var visst et VIP område, men vi gikk inn og satte oss ned i en deilig sofa, og kunne legge en sovende Oliver ned oppå dyna oppå to stoler som var satt mot hverandre, og der sov han så godt. Det var deilig aircondition, og fantastisk rolig atmosfære der inne også.. Borte i baren fant david ut at dette, nettopp var, et VIP område, og at vi kunne få bli der, men vi måtte betale (hvor mye var det igjen? 12 dollar? pr hue. Da var det gratis mat og drikke! Og vi hadde blitt om vi måtte betale bare for stolene vi! Dette var ingen tålmodighetstest, bare fantastisk! Så da blei dette basen vår for et par timer, og vi tok tur på å kikke rundt i alle taxfributikkene. David og jeg kjøpte klokke, og om vi handlet noe mer, -ja så husker jeg det ikke nå iallefall!

Boardingtime! Eller det sa iallefall skiltet. Flyet var forsinket, pga en sjekk eller en feil. Og vi måtte bare vente. Venterommet/boaringrommet var stappa fullt, men heldigvis blei vi vist vei til et nesten tomt avlukke rett ved siden av. Jammen noen fordeler av å ha en baby på magen gitt! Der var det bedre luft, og sittaplass i amssevis. Jeg trodde ikke dette ville ta så lang tid, og tenkte med det første ikke å legge Oliver ned, men det viste seg å ta to eller tre timer. Vi hadde med oss litt snacks(heldigvis), og fikk servert drikke to ganger. Oliver sov, og viste en tapperhet man kan beundre en liten kropp for!
Flyturen gikk kjempebra, det blei ikke noe laaang nattasøvn på Oliver, men mange lange dupper. Ingen store utfordringer, til og med ombookingen av flyet fra Paris gikk nesten av seg selv (når betjeningen endelig dukket opp). Oliver var en helt, det var bare de 10 siste minuttene ved landinga på gardermoen hvor han gråt. Vi prøvde å gi han vann på flaska, men han roet seg ikke før han fikk melk. Var nok litt sulten, litt skuffa over vannet og hadde nok vondt i ørene. På Gardermoen møtte vi 5 spente familiemedlemmer, deilig å sette seg rett i bilen og bli kjørt helt hjem!

Onsdag 5.oktober: D-dagen! Eller C-dagen -courtday.

Vi blei hentet av Mohan kl 09.00. Han slapp oss av rett på utsiden av rettsalen, forklarte at vi måte gjennom den porten gå til vi fant en trapp og opp den trappa. Ok, sa vi noe stresset. Kleskoden var meget streng. Full dress på David, og langermet, sid kjole på meg (jeg hadde langt skjørt og langermet topp ettersom jeg ikke har kjole som faller innunder kriteriene),  og selvsagt; ingen utringnig i det hele tatt. Jaja, dresset opp, og lettere stresset kom i oss gjennom porten. Der sto det mange mennesker, bl.a. vakter med våpen. Enda mer stress, hvor skulle man gå? Jo David hit og jeg dit, inn i små rom, ransakes, ut igjen, hvilken vei, jo tilbake, finne hverandre... Så finne trappen, var det denne han mente? Ser ut som bakveien? Det må jo være denne, ja vi prøver. Vi hørte lav summing fra andre etasje, vi fant rett trapp. Da vi tok siste trinnet og kikket til venstre var det mange benker bak hverandre, akkurat som i en rettsal. Og der, ca midt på satt biomor, søster Frida, og ikke minst: lille prinsen vår (snart bare vår). Søster Frida vinket på oss og gjorde tegn til at vi skulle sette oss på benken foran. Varmt, mange vifter i taket, men bare en brøkdel som surret rundt. Det var nok for Oliver, han syns de var flotte å se på. Han satt på fanget til biomor. Hun ga han flaske, smilte og lekte med Oliver (for siste gang..). Det virket som en evighet, minuttene sneglet seg forbi. Advokaten var forsinket.. Ville det ha noe å si for saken vår? Noen kom for å skrive liste på sakene, hun spurte alle som satt der om advokaten deres var kommet. Nei måtte vi si. Huff, bare ikke det skjærer seg nå!
Men plutselig kom hun stormende opp trappen, rakk ikke smile eller si hei til oss, stormet videre bort til dommerens kammer. Etter noen minutter kom hun tilbake. Gikk gjennom intervjuet med biomor, sa at når hun ga beskjed, måtte vi komme alle sammen. Så forsvant hun igjen. Lettelse, spenning, glede, tristhet, engstelse. Hva om vi sier noe feil? Hva om vi glemmer hva vi skal si? Hvordan føler biomor det?
Så, plutselig gir advokaten tegn, usikkerhet. Heldigvis sitter Mohan på noen benker bak oss, og sier: go-go-go!
Og vi går..
Alle fem frem til dommerens kammer. Linet opp på utsiden. Vår tur først, David og jeg inn samtidig. Hilse på dommeren. Frem med en bok, sannsynligvis en bibel. bla-bla-bla.. i swear to tell the whole truth, and nothing but the truth so help me God.. Så kommer alle spørsmål alt fra: Hva heter du? Hvor gammel er du? Hvor mye tjener du i måneden? og til de mer inngående (og selføgelige for oss) som:  veit du at du at dette barnet har rett på arv dersom det skulle skje noe med deg og din kone? veit du at dette barnet kommer til å være ditt første, selv om du får fler barn i fremtiden?
Etter at intervjuet av oss begge var ferdig, kom biomor inn med Oliver på armen. Hun fikk beskjed om å gi Oliver til meg, så intervjuet dommeren henne på singalesisk, og etterpå leste dommeren opp rettskjennelsen, også på singalesisk. Til slutt sa dommeren noe personlig til oss: han spurte først hva vi jobbet med, og da jeg fortalte at jeg jobbet med barn, var han sikker på at Oliver kom til å få det fint hos oss. Han sa også at vi var unge, og at vi kom helt sikkert til å få fler barn, men at vi måtte huske at Oliver var vår første. Så ønsket han oss masse lykke til. Så blei gardinen (døra) holdt til side, jeg klemte Oliver godt inntil kroppen, og så gikk jeg. Mohan reiste seg og ledet vei. Gjennom salen, ned trappa, over gårdsplassen, gjenneom porten, en vakt sa noe, jeg stoppet ikke, David svarte (gratulerer, hadde han sagt), jeg gikk, fulgte etter Mohan, tok til høyre, bortover gata, så til høyre igjen, mange biler parkert langs veien, Mohan sin bil blei låst opp. Han hadde barnesete klart i bilen. Helt klart var det imidlertid ikke, alt for stort og ikke festet.. Glad det var biler, OG det kunne festes bakover. Jeg gjorde så godt jeg kunne, David holdt Oliver. Så satte vi han i setet, satte oss inn -endelig kunne vi puste (litt iallefall) mens Mohan kjørte oss den (heldigvis) korte veien til hotellet. Vel fremme på hotellet, tok jeg Oliver ut av setet, med faste armer holdt jeg han tett inntil kroppen, sa hadet til Mohan, og strente inn på hotellet, gjennom lobbyen, bort til heisen, opp i 2.egt, inn på rommet. Der la jeg gutten på den store senga. Deilige aricondition! Så kunne vi kline og kose med gutten VÅR! Og dette gjorde vi en stund, og kunne ikke slutte å smile!

Dagene før rettsaken..

Mandag var vi tidlig oppe for å besøke Oliver på barnehjemmet. Det var nest siste besøk. Vi var spente på om han kjente oss igjen etter helgen, og det gjorde han. Vi syntes han virket tryggere og tryggere på oss. Denne kvelden blei det nok en handletur langs Galle Road.
Tirsdag var siste besøk på barnehjemmet, og siste kveld før rettsaken -ja, faktisk siste dag som barnløse.. Denne kvelden feiret vi ved å ta turen til fiskerestauranten Secret Cove på Mount Lavinias private strand(en del av hotellet). Her blei vi litt forvirret, for vi fikk et bord, bestillte drikke, og ikke noe mer.. Hmm, det var mystisk. Kommer de ikke med menyer? Dette var en type restaurant jeg ikke har vært på før. Her lå all den rå fisken, og skalldyrene på is i en gammel trebåt (meget delikat fremvisning). Så kunne man velge fisk, tilbehør og tilberedning, samt mengde ved kassa. Så lagde dem akkurat det du bestillte. Ettersom jeg ikke er veldig bevandret i fiske, og skalldyrverdnen -fikk jeg i oppdrag å bestille til alle.. Ok, så jeg tok anbefalingene fra kassereren, og bestillte dermed alt for mye. Og jeg blei vel ikke veldig imponert kan man si. Men oj, så flott å sitte i sanda, på stranda. Høre, og ikke minst se bølgene. Kjippe av seg skoene, og stikke beina ned i den varme sanda. Og i tillegg var det et lite band med to musikere som spilte på restauranten. Og de kom helt inntil bordet vårt, og spilte fler sanger, bare for oss. Litt flaut først, men etterhvert meget artig opplevelse. Vi tipset dem godt, og fikk et par ekstra sanger:) Det blei likevel forholdsvis tidlig kveld, for vi hadde jo en stoor dag foran oss:)

Uke 3

Helgen var endelig over, og vi fikk besøke prinsen vår igjen! I helgen hadde vi blitt bedre kjent med området, og Galle road (hovedveien). Vi hadde til og med våget oss over veien ved et par anledninger. Vi fant et triks: Vi stilte oss opp ved forgjengerfeltet der det sto noen srilankere, og når de strente over, hang vi oss på! Så disse ettermiddagene fortsatte vi med å bli kjent og litt shopping! Torsdag var dagen da vi skulle få besøk. Og ikke av hvem som helst, men Olivers besteforeldre! Vi dro litt seinere til barnehjemmet denne dagen, deilig med lang frokost, og en litt sløv morgen. Da Mohan hadde sluppet oss av, kjørte han til flyplassen for å hente mamma og pappa. De kom med samme flyet vi hadde tatt, sånn tidsmessig, og skjønte ingenting da Mohan kjørte dem inn i klosterområdet. De trodde de skulle til hotellet, men var overlykkelige da de forsto at de skulle få se sitt nye barnebarn med det samme! Det var stas å vise frem skatten vår for første gang. Selv om han ikke var helt vår enda, så var han det i hjertene våre <3
Etter en drøy halvtime, dyttet vi oss alle fem inn i bilen og satte kursen for hotellet. De nybakte besteforldrene fikk kommet seg på plass, også slappet vi av litt ved bassenget. De trengte ikke

Mamma foran hotellet i Nuwara Eliya

pakke ut så mye, for fredagen var det igjen duket for helgetur! Vi sjekket ut av rommene, og satte bagasjen på oppbevaring. Så dro vi på barnehjemmet alle fire en times tid, før ferden gikk mot fjellene, Nuwara Eliya. På vei oppover stoppet vi innom diverse fabrikker og en urtehage, men hadde ikke tid til omvisning, bare shopping.. Noe som var helt greit, siden det var mye av det samme jeg og David hadde sett sist helgetur. Også fikk vi forklart teknikker og slikt til mamma og pappa på veien. Da vi var godt oppe i fjellene, stoppet vi på en tefabrikk. Vi hadde sett teplantasjer i lange tider før dette, og det var syyyyykt mange og ikke minst stooore teplantasjer. Oppover og nedover fjellskåningene langs veien overalt! Guiden på denne fabrikken var ikke så veldig god, hverken i engelsk, uttale eller som guide. Det så rett og slett ut som om han var litt lei. Og vi følte oss som produkter på samlebånd. Det var fler turister og fler guider, og vi blei ført frem og tilbake, og noensteder to ganger. Men vi hadde vært på tefabrikk tidligere, og damen der var en meget god guide, og fikk også mer tips! Men det var jo greit for mamma og pappa å få sett maskiner og greier, så forklarte vi så godt vi kunne etterpå. Vi var forsåvidt glad for at vi hadde kjøpt te tidligere, for det var et fantastisk leven foran den laaange disken med utsalg. Det er tre klasser med te på Sri Lanka. Lowland, midland og highland. Vi kjøpte te på vei til Kandy, det var da midland te, som er veldig bra te -men ikke så bra som highland. På denne fabrikken langt oppe i fjellene, fikk man selvfølgelig kjøpt highland te. Men jeg tror nok ikke vi uansett ville kjent forskjell. Også lærte vi at alle tetyper kommer fra akkurat samme planta! Det er bare ulik behandlig og ulike deler. Noen soltørkes og noen lufttørkes, også blir det til hvit, sort og grønn te. Planta deles også inn i kvalitet: det er golden leafs, nyeste spiren øverst på planta. Silver leaf, litt lengre ned o.s.v. Husker ikke alt, men jeg tror jammen at te er en egen studie. Uansett så fyller de te i store sekker som sendes rundt om i verden, til f.eks. liptonfabrikk i England. Der tilsetter de ulike smaker, og pakker teen i posjonspakker og embalasje. Vi kjøpte forresten hvert vårt julekrus her, mamma kjøpte te, og da vi var ferdige begynte det også å mørkne ute.
Da vi kjørte enda litt til, skjønte vi hvorfor vi fikk kort tid på barnehjemmet, liten tid innom alle fabrikker og urtehagen. Det blei nemlig tåkete. Mørke og tåke og smale fjellveier, betyr også mer tuting. Så for hver uoversiktlig sving tuter man! Men det var ikke så veldig med trafikk, så det gikk greit. Vel fremme i Nuwara Eliya, stoppet vi på en matbutikk der vi fikk handlet inn litt drikke og diverse, før vi kom frem til hotellet. De kaller Nuwara Eliya for litle England. Det er nok her kolonitiden har satt mest preg. Før engelskmennene kom, dyrket de kaffe her, og plantasjene var ikke like store. Men så kom engelskmennene og reiv opp alle kaffeplantene, for så å dyrke te. Men de fikk ingen til å jobbe på plantasjene for seg, så de importerte Tamiler fra sørIndia. Derfor er det flest tamiler som i dag bor i Nuwara Eliya. Etterkommere av de Indiske tamilene som en gang blei hentet for å jobbe på plantasjene. Uansett mange hus og bygninger i engelsk stil, til og med det gamle postkontoret ser meget engelsk ut. Også hotellet vårt var et gammelt kolonihus. Ett av den meget store sorten, men ca ti-tolv soverom, stor hall, spiserom, storkjøkken, bar (som kanskje en gang fungerte som røykerom for herrene), og det var sikkert en egen systue for damene her i gamle dager. Hagen var en ordentlig engelsk hage, med dam og masse engelske konglige roser. Rommet vårt het the blue room. Det besto av to breie himmelsenger skøvet inntil hverandre, et lite bad, en kommode med TV, et sminkebord, to stoler og minst en tidligere beboer.. Jeg kan si det slik at jeg følte meg så utrolig lite velkommen på dette rommet, og alt i meg ville egentlig ikke bli. Men vi ble. På kvelden satt vi i baren etter middag, og jeg skulle gå opp på rommet for å hente kortstokk, det var siste gangen jeg var på rommet alene. Jeg løp nesten ned trappene igjen.. Huff, virkelig uhyggelig. Vi sov begge to dårlig om natta her. Om det var sengene eller noe annet, er ikke godt å si.

Fikk ikke snudd bilde, snu PC'n! Her ser dere Davids caddy som henter ball i en utrolig ekkel grøft, også selvfølgelig David som slår ny ball

Dagen etter, sto golf på planen. Det var en merkelig opplevelse, vi fikk hver vår caddy til den nette sum av 18 kr. pr stk. Og ballene var nok dyre, for de var utrolig på å leite etter ballene. I vannfylte, dype renner fylte med grønn gugge, hoppet de med letthet uti og gjennomsøkte på jakt etter mistet ball. I kratt og groms, overalt! Det var jammen en opplevelse. Fo meg og mamma, var det også mye råd og tips å hente. Pappa og David syns nok det var mest forstyrrende med alle tipsene. Men vi tipsa disse underbetalte caddyene godt, før vi tok med tingene våre tilbake til hotellet.

Vi følte oss ordentlig ufyslige sossete, og spesielt når vi passerte disse husene som lå inntil banen.

Vel tilbake på hotellet, fikk vi oss en dusj, litt reine klær og gikk ut for å utforske denne lille fjellbyen.Det var enda mer slitent og trist her enn i Colombo. Ingen butikker vi følte for å gå inn i, ingen shopping her. Eller jo, mamma kjøpte noen postkort på postkontoret. Om dere kommer hit, må dere se postkontoret. Ikke veldig fint og flott, men meget nostalgisk på en måte.. Seinere kunne Mohan fortelle oss at denne byen ikke hadde endret seg på maaaange år, ingen nye bygninger, ingen oppussing. Så da var det vel ikke uten grunn vi valgte å gå tilbake til hotellet for en øl, fremfor å leite frem en duglig kafè?.. Det var uansett et utrolig hyggelig valg. Vi benket oss opp i den engelske hagen, der det sto et bord og fire stoler. Så hentet David kortstokk, og vi fikk bestilt drikke. David fikk med litt snacks også, så det blei riktig så koselig, og ikke lenge etter forsvant sola, og vi følte vi satt ute i en helt vanlig norsk sommernatt. Ja, det er en helt annen temperatur i Nuwara Eliya, og en helt annen luftfuktighet. Det ligge ca 1800 meter over vannet, og føles nesten som Norge. Uansett, vi hentet myggmiddel, myggspiral, gensere og skjerf ut i sommernatten. Det eneste som var anderledes enn Norge, var at det blei helt mørkt. Men det var jo selfølgelig opplyst på plenen, og vi hadde også med lys. Etter en stund kom Mohan og satt sammen med oss, og det blei en hyggelig prat om Sri Lanka, folket, tsunamien, Nuwara Eliya og ikke minst om religion. Han er en åpen mann, som kan mye og svarer på teite spørsmål og ting man egentlig lurer litt på om det er greit å spørre om.

Dagen etter, søndag, var dagen for tilbaketur. Vi hadde tre stopplaner. To fosser og og lunsj. Fossene var flotte de, men ikke mer enn hva vi kan se her i Norge. Der vi skulle spise lunsj, hadde dem en elv, og på denne elva tilbød dem rafting! Mohan hadde nevnt det tidligere, og jeg fikk med meg resten av gjengen på dette! Det kostet 50 kr pr pers, og var vel verdt pengene! Anbefaler alle om å prøve dette.
Vi blei kjørt opp i tuktuker, og måtte gå ned en skråning til elven. Så var det et tre minutters kurs, hvor vi lærte hva de ulike kommandoene betød, før vi satte nedover elva. Det var fantastisk, jungel på alle kanter. Mamma håpa vi ville få se en apekatt, men det blei med noen flotte fugler. Noen små stryk lagde litt action, og vi fikk også svømt litt, eller flyti litt i denne elven. Restauranten fant vi ved stoppestedet, og etter å ha fått på noen tørre klær, satte vi oss til bords blandt mange andre turister. Det virket som om stedet gikk meget bra. De hadde også et rolls royce bilmuseum (som vi ikke tok oss tid til grunnet mangel på interesse), og et hotell her. Etter dette, gikk ferden rett tilbake til Mount Lavinia hotell. Det var deilig å komme "hjem".

Uke 2

Denne uka var ganske rolig. Vi hadde de vanlige besøkene på barnehjemmet. Ca. to timer hver dag pluss to timer i bil (en time hver vei). Ettermiddagene gikk med til late timer ved bassenget og pc, kortspill og yatzy på hotellrommet. Onsdag var det møte hos probation officer, og her kommer et lite utdrag fra David sin dagbok:

Onsdag 21/9: I dag var vi på intervju hos Probation Officer etter kosestunden med Oliver. Vi gruet oss litt på forhånd, men det var det ingen grunn til. Hun var en veldig hyggelig dame, som åpenbart likte oss også. Tonen var god hele veien, og vi fikk inntrykk av at alt gikk veldig greit. Det neste som skal skje nå er den store rettssaken, som er 7. oktober(ble i ettertid endret til 5.okt). Så det blir et par uker med venting. Heldigvis har vi de daglige besøkene på barnehjemmet til å trøste oss med mens vi venter på å bli guttens ekte foreldre. Han blir daglig tryggere på oss, det er merkbart. Det kan sikkert ha noe med at vi også blir tryggere på ham, og litt mer ‘drevne’ og sikre på hvordan vi skal håndtere ham og forstå hva han liker og ikke liker.

Torsdag 22/9: I dag har det vært helt fantastisk å være sammen med Oliver. Det har det selvsagt vært hver gang, men i dag sovnet han for første gang av seg selv på teppet, uten at vi trengte å vugge ham i søvn. Han våknet litt like før vi skulle dra, og jeg opplevde god øyekontakt da han av og til glippet med øynene. Følelsen av å være den som var der da han våknet varmet veldig, selv om det ikke er sikkert det er det han opplevde. Våre opplevelser av slike ting er jo også viktig for vår tilknytning, å føle en aksept fra hans side. Han er virkelig kontaktsøkende og aktiv, både med blikk og kropp. En herlig liten skapning =)

 Fredag fikk jeg en liten time alene med Oliver. David hadde nemlig funnet ut at han ville kjøpe en gitar. Mohan synes det var veldig stas, og siden butikken var i motsatt retning av tilbakeveien, kjørte de likegodt mens vi var på barnehjemmet, og Oliver og jeg fikk alenetid:) Det blei en blå, flott gitar og litt mer. Fløyter og maraccas. David spilte litt for Oliver, og han ble ikke skremt! Han syns det var spennende med maraccasene også, så de tok vi med fler dager :) (Nå spiller David gitar for Oliver nesten hver dag, og det er virkelig stas! Han har også prøvd å spille litt selv). 

Denne helgen var planløs, nnoe som passet oss bra. Vi skulle bare kose oss på hotellet, bade, sole oss, shoppe og spise. Og ikke minst vi skulle sove så lenge vi ville for siste gang på leeeenge.. 

Vi fant masse å shoppe, spise deilig mat (skal skrive eget innlegg om tips og triks), blei solbrente, bada i bølgene og gikk masse. Og David kosa seg med å spille på den nyervervede gitaren. 

Søndag kveld, var vi veldig glade for at helgen var over, og at vi skulle på prinsebesøk dagen etter.

Noen bilder, før resten av historien..

Oliver får mat av pappa en av de første dagene på barnehjemmet.

Butikken vi stoppet i for å kjøpe cashewnøtter.

Cashewnøtter vokser utenpå frukten.

Det morsomste å ta bilder av ved The Golden Temple, var helt klart apene.

Her klamrer barnet seg fast.

Denne apesorten var utrolig kule. Ikke spesielt innpåslitne, og ikke farlige.

Lus til middag ja, nam!

Denne nyter en avlusifisering.

Utrolige fingre!

Den store gullstatuen nedenfor The Golden Temple.

Hotellkluss og helgetur!

Vi hadde bestillt hotell selv hjemmenifra, noe vi IKKE anbefaler. Vi hadde ikke helt fått med oss at Mohan kunne ordne med hotell for oss, så David hadde fått ordnet et rimelig hotell. Berjaya hotell skulle egentlig være vårt hjem i en måned fremover, men det ble bare to dager.. Det viste seg at Mohan pleier å ornde med hotell til gunstige priser, og med den muligheten at man kan sjekke ut de helgene man er på tur og dermed slippe å betale for to hotell. Så da fredagen kom, sjekkket vi ut av Berjaya, leverte bagasjen på Mount Lavinia for oppbevaring frem til søndag. Denne dagen skulle vi på tur! Først et stopp på barnehjemmet, så videre mot Dambulla.Vi var denne helgen på tefabrikk, i diverse templer, treskjærerfabrikk, batikkfabrikk, urtehage, botanisk hage og på et Sri Lankisk show. Hotellet i Dambulla, Thilanka var fantastisk flott:) Jeg fikk en laange spabehandling og de serverte deilig mat! Desverre blei David litt dårlig i magen på lørdag, og jeg dro alene på show i Kandy. Hotellet her var ikke like bra, og vi var så uhedige å få rom rett under kjøkkenet. Og jeg kan med sikkerhet si at kjøkkenpersonalet var meget slepphendte..
Søndag var han litt bedre, og ferden fortsatte med bl.a. elefantridning. Dette er noe jeg virkelig kunne spart meg for. Spennede å se en elefant, ta på den og kanskje til og med sitte på en. Men jeg syns det var så trist.. Stedet, settingen og hele greia.. Ville mye heller vært på elefantbarnhjemmet. Der går elefantene fri og bader i elven.
Søndag kveld var vi tilbake i Colombo, og sjekket inn på hotell nr fire: Mount Lavinia hotell:) Flott hotell med super service, hyggelige mennesker og god mat:) Det var helt supert at Mohan fikk flyttet oss fra Berjaya. Det som var gjorde at vi byttet, var toget som suste forbi MANGE ganger om dagen ca 20 meter fra balkongen vår og små maur som krøyp rundt på sengegavelen..