søndag 5. desember 2010

Oppdateringer..

Rett før helgen kom det nye oppdateringer. Ikke noe spenning. Ingen endringer, ingen nye søkere. Ett par har fått sendt sine dokumenter til Sri Lanka, og en familie har fått godkjenning i det norske systemet..

Sri Lanka pr. 02.12.2010
6 familier er så langt i år kommet hjem med sine barn.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
1 familie er godkjent i Bufetat og jobber med dokumenter
6 familier venter på godkjenning i det norske systemet.


Nå har vi ligget sååå lenge på 4. plass, og er kjempeklar for å rykke nærmere målet.
Vi gjør så godt vi kan når det gjelder den uutholdelige ventetiden, og en daglig frase her i huset har blitt:
På denne tiden neste år, da bærer vi nok rundt på en liten hjertevarmer mens vi gjør dette.. 
Men ja, noen dager er virkelig tunge i denne ventetiden.. De som bærer barnet sitt under hjerte mens de venter, sier ofte: nå er jeg så lei av å være gravid, vil bare bli ferdig nå. Og det skjønner jeg, for det er en stor fysisk belasting. Noen ganger er fysiske belastninger enkelere å bære enn psykiske. De syns, de er forståelige for enhver, og man slipper å forklare/forsvare seg.. Det er virkelig lov for noen som bærer barnet sitt under hjertet å skrike ut: Jeg er sååå lei! Jeg er såå klar! Jeg vil dra på føden NÅ!!
Kan jeg skrike? Jeg forventer selvfølgelig ikke en telefon, jeg forventer ikke tildeling til oss nå..Men jeg forventer virkelig st noe skal skje, et lite tegn på liv! Kunne ønske jeg kunne dra på UL, og sjekke at alt var i orden, høre hjertelyden, kjenne romsteringer i magen. Men på min måte! I sommer da det kom fler tildelinger, og vi hørte fra mange av familiene, ja da var det nesten som å være på UL, en liten sjekk hos jordmor eller legen kanskje.. JEg er nok av den typen som hadde syns det hadde vært kjempestas om folk ville kjenne på babyen som sparker i magen. For oss syns vi jo det er kjempestas å kunne vidreformidle sparkene på vår måte, altså fortelle om hvordan vi ligger an. Men hvor artig er det når barnet ikke har sparket på fler måneder. Og vi om og om og om igjen må si: nei, har ikke skjedd noe mer.. Ligger fremdeles på 4. plass... veit ikke noe mer om hva som skjer, eller når vi hører noe mer..
Men altså, vi gleder oss til jul, og vi har det bra. Bare det at noen ganger får man litt lyst til å fly på veggen når det ikke skjer noe som helst... Vi fikk nok litt for høye forhåpninger da det var tildelingsboom tidligere i år..

3 kommentarer:

  1. Hei vennen!!
    Kalrt at også du vil føle liv,kjenne spark osv. Men sånn er det dessverre ikke, og sånn blir det dessverre ikke heller.Unner dere et opprykk snart, og dere VET at det "snart" blir deres tur. Unner ingen ett så langt svangerskap som det dere nå går igjennom, men husk at veien ikke alltid er det viktigste, men MÅLET. Hold hodet oppe, nyt julen,vinteren og dagene som går forbi..Lett å glemme at også disse dagene er livet,så husk at disse månedene som gjenstår også blir minner en gang i fremtiden..
    Jeg vet jo at jg er en av de som spør med jevne mellomrom,om "hva som skjer". skal skjerpe meg*promise*

    Ha en deilig førjulstid,snuppelura! Håper vi sees snart.

    Klem

    SvarSlett
  2. Jeg var kanskje litt utydelig.. Jeg sammenligner liksom vår situasjon med det å gå gravid med biologisk barn. At det å kjenne spark, blir for oss det å høre om fremdrift! Merke at det skjer noe, høre nyheter.. Og jeg vil jo gjerne kunne fortelle.. Vil jo gjerne ha masse nyheter, men har liksom ikke noe å si... Det skjer jo så lite for tiden!... Huff så sytete dette ble..

    SvarSlett
  3. Jeg har trua på en tildeling til dette året = )
    Vi får krysse fingra og håpe på "opprykk"!!

    SvarSlett