Går det fremover?

Alle spør og lurer veldig på om vi har hørt noe mer angående adopsjonen. Og det er jo egentlig et litt vanskelig spørsmål. For nei, vi har ikke hørt noe. Men vi får jo månedlige oppdateringer fra Adopsjonsforum. Så det er jo ikke annet for oss å gjøre enn å vente, og vente og vente. Men for å se hvordan vi ligger an, kan vi følge med på disse oppdateringene. For vi veit (etter å ha fulgt med) at vi er nr 8/9 i køen nå. Åh, sier alle, da er det ikke lenge til! Ehh, sier jeg da. Det kommer bare ca 5 barn til Norge fra Sri Lanka i året. Og i år har det alt kommet to. Så om trenden fortsetter, vil vi stå som nr 6 ved årsskifte... Åja, sier folk da..
I det store adopsjonsbildet er Sri Lanka veldig lite. Landet i seg selv er ikke større enn Nordland og Troms, men har en befolknning på ca 20 millioner. Til sammenligning blei det gjennomført 180 utenlandsadopsjoner i 2009. Her kan dere se en detaljert statistikk. I fjord lå Kina på toppen med 62 adopsjoner, mens Colombia og Filipinene hang rett etter med 42 og 39 gjennomførte adopsjoner. Så om man står på 9.plass i ventekøen på et av disse landene, ja, da er det ikke lenge til man skal på reise, men sånn er det ikke for oss som venter på "lille" Sri Lanka. I 2007 kom det kun 2 barn til Norge fra Sri Lanka. Vi kan jo håpe på det beste, nemlig at det blir mange fler adopsjoner fra Sri Lanka, og at vi blir foreldre i løpet av 2011, men vi er fornøyd så lenge tallene ikke synker.
Det er slik i Sri Lanka, som i mange andre land, at de har begynt å se at det kommer en eldrebølge der også. Så de velger å ta vare på barna i landet, og gjør mye for innenlandsadopsjon. Bare 5% av alle barna som blir adoptert bort, blir adoptert til utenlandske familier. Det er til en hver tid ca 15 000 barn på barnehjem i Sri Lanka. Og en stor grunn til at mange av disse barna ikke blir adoptert bort, er at foreldrene forlater barna der, og sier at dem skal hente dem igjen. Så mange av barna blir boende på barnhjemmene i mange år, uten mulighet til å bli adoptert bort. Håper dette var opplarende, og om det er noe dere lurer på, ja, da er det bare å spørre :)

En oppsummering av prosessen så langt:

Torsdag 22.januar 2009 bestemte vi oss for å legge prøverørsbehandlingen på hylla og å søke om adopsjon. Det føltes som en utrolig lettelse. Det første skrittet var egentlig litt kaos. Vi måtte skaffe og  fylle ut diverse papirer. Giftemål sto på trappene :) Vi kontaktet bufetat og adopsjonsforeningene. Penger måtte spares, bryllup planlegges -ja rett og slett kaos. Men alikevel gjorde vi alt med stoor glede. Vi er såå fornøyd og glade over den beslutningen vi har tatt!! Mandag 26.januar leverte vi søknaden til kommunen. Torsdag 4. februar 2009 sendte David innmeldingspapirene til Adopsjonsforum. Foreningen var valgt. Vi fikk bekreftelse om medlemsskap 11.februar.
På formiddagen den 5.februar (dagen vi giftet oss) fikk vi telefon fra barnevernet om hjemmebesøk. Dagen startet med pynting og tur til Nordre Vestfold Tingrett, deretter middag med venner og familie på Havariet. Dagen blei avsluttet med boblebad for to slitne kropper.
Den 19. mars kom det to damer til oss for å starte den lange prossessen med å skrive sosialrapport. I mai/juni var vi to helger på adopsjonsforberedende kurs. Det var bufetat som spanderte overnattinger fra lørdag til søndag på Rica Havna hotell på Tjøme. Vi synes kurset gav oss masse. Både av bekreftelser på tanker og videreutvikling av tanker. Kurset anbefales for alle som vurderer adopsjon, ikke bare for dem som er i gang. Torsdag 25. juni 2009 fikk vi etter laaang ventetid endelig signert sosialrapporten, som blei sendt til bufetat fredag 26.juni. Den 30. september kom den etterlengtede godkjenningen i posten. Vi startet fort opp med papirinnsamlingen. Det var mange papirer som skulle være med på den lange turen til Sri Lanka. Vi måtte vente lenge på politiattest og legeerklæringen. Den 26. november blei papirene våre sendt til DPCCS på Sri Lanka. Vår søknad blei sendt sammen med et annet par sin søknad, og Norge hadde da (pr.26.11.09) ni søknader liggende hos DPCCS SL. Nå ligger vi på plass nr 8/9, og så langt i år har det kommet to små barn hjem til Norge.

Alt inn med sølvskje?

Det er et gammelt utsagn som handler om å få alt inn med teskje, det har jo en helt annen betydning enn det å bli født med sølvskje i munnen. Jeg håper virkelig at vårt barn ikke trenger å få alt inn med t-skje, men at det å bli født med sølvskje i munnen ikke nødvedigvis trenger å bety så veldig mye.
For i dag har jeg nemlig kjøpt en sølv(t)skje til vidunderet. Og jammen meg blei det et sølvarmbånd og sparebøsse i tinn også:)

En egen adopsjonsblogg!

Etter litt tenking og masse inspirasjon fra andre bloggere, har jeg bestemt meg for å starte opp en ny blogg! Denne bloggen skal bare handle om adopsjon. Forberedelse, tanker, følelser, prossessen og selvfølgelig om hentereisen. I tillegg kommer det også til å bli litt skriverier om Sri Lanka, som er vårt giverland. Mitt håp er å få David med på å skrive litt i denne bloggen. Etter inspirasjon fra Ine og Mats. Det er så flott å lese om begges opplevelse av forberedelser og hentereisen.
Bloggen kommer til å være åpen for alle, slik at alle som skal adoptere, lurer på å adoptere, har adoptert, eller kjenner noen som skal adoptere, kan ha nytte av våre opplevelser. Jeg veit at jeg elsker å lese alle adopsjonsblogger, og spesiellt de som handler om Sri Lanka, og regner med at det er og vil bli fler som også elsker det!

Bildet er et vilkårlig bilde, hentet fra det store nettet. Tamilske kvinnene bruker påddu merker i pannen. De har svarte merker dersom de er ugifte og røde merker dersom de er gifte. Det er også flere betydninger av dette. Også barn bruker påddu, men her er fargen og fasongen mindre fast. Noen ganger setter man et sort merke i pannen på spedbarn for å beskytte dem mot å bli syke av omgivelsenes beundring; vakre barn er særlig utsatt for mye oppmerksomhet. Pannemerket skal bidra til å skape balanse i kropp og sinn.