Den siste uka!

Endelig har jeg fått satt med ned, klar for å skrive om de siste dagene på Sri Lanka! Det jeg husker iallefall :)
De første dagene var vi på Mount Lavinia stort sett hele tiden. David var og ordnet litt papirer på dagtid både torsdag og fredag. Og jeg og Oliver møtte han på ambassaden fredag for å ordne pass til Oliver. Ellers våget vi å ta med Oliver en liten tur opp på matbutikken en av de første kveldene, men blei råda av Mohan om å ikke gjøre det. Det har vært og er mye kriminalitet rundt adopsjon og kjøp av barn, så mange sender litt skulende blikk. Og om man treffer på onkel politi, er det best å ha papirene i veska, ellers kan det bli mye ekstra jobb og bekymringer.. Så vi hadde Oliver på hotellet resten av dagene, og det var nok best for han også. Både pga forurensningen oppe ved hovedveien (trafikkaoset), varmen (bedre med aircondition) og tryggheten ved å ikke bli drasset så mye med i bykaoset! Men vi voksne tok oss noen turer rundt, og jeg og David byttet på å være med Oliver alene en times tid innimellom. Da var det jammen kjekt å ha mamma og pappa der, slik at man slapp å gå på shopping alene.
På dagtid bada vi i bassenget, og spiste lunsj ved bassengkanten hver dag. Vi fikk parasoll og Oliver koste seg i skyggen. Det var enkelt å svippe opp på rommet for å hente flaske med melk når han blei sulten:) Vi hadde med en eldre termos, for å kunne gi mat  "on the run", noe som var superkjekt. Men den holdt dårlig på varmen, og var stor. Vi ville ikke kjøpe noe ny å ta med tilfelle det var problemer i tolla, noe det ikke blei. Middagen blei inntatt nede ved bassenget (den også), med Oliver sovende ved siden av oss. Vi gikk ned ca 19-20 tiden med Oliver ferdig spist i maitaien. Så gikk jeg litt med han rundt kanten av bassengområdet til han sovnet. Deretter fikk vi hjelp av kelneren til å sette to stoler mot hverandre, la dyna hans nedi, gutten oppå og et tynt pledd over. Slik sov han til klokken var ca 21-22. Så vi rakk å nyte god mat og drikke før han våknet. Deretter tok vi med oss gutten og pikkpakekt opp på rommet. Stell, kos, mat og natta. Vi var stort set så slitne at det var deilig å pusse og legge seg under dyna. Så kikket vi litt på TV eller PC/iPad, eller i ei bok.
Søndag var det ikke plass til oss på hotellet lengre, så vi måtte pakke alle koffertene og flytte til et annet hotell. Blue water. Det lå en halvtime lengre sør, og utenfor Mount Lavinia distriktet. Det skulle visst være et supert hotell, noe det sikkert også var. Men jeg likte meg bedre på Mount Lavinia. Det beste med det nye hotellet var uteområdet. En svææær hage med palmetrær, to basseng som hang sammen med en liten passesje med bro over. Dette området lå helt inntil stranden, så vi kunne enkelt ta et sjøbadinnimellom uten å måtte ligge i sand og dra med alt ned til stranden. Og siden vi skulle være på dette hotellet i tre dager uten nnoe farting, var jo det viktigste uansett uteområdet. Disse dagene blei omtrent som på Mount Lavinia, med formiddager og lunsj i "hagen", og en hvil på rommet etterfulgt av middag med en sovende Oliver ved siden av:) Forskjellen blei kanskje mest at vi hadde lengre økter ute i skyggen, og at Oliver også duppet i solstolen. Mer bading, og mer kos. Ja, mer av alt rett og slett!

Den siste dagen, sjekket mamma og pappa ut av hotellet før tolv. De satte bagasjen inn på vårt rom. Siden vi ikke skulle dra før kl åtte, måtte vi nesten betale for en ekstra natt, for vi trengte virkelig ett rom disse timene. Vi var ute hele dagen, og pakket og dusjet oss klare i god tid før avreise. (det med i god tid høres bare så bra ut, men stemmer nok ikke. Alle som kjenner oss, veit at vi aldri er ute i god tid.. Men vi slapp iallefall å stresse med truser og toalettmapper på slep.)

Vel fremme på flyplassen startet tålmodighetstesten for trøtte mennesker, helt uten at vi visste det faktisk. Første del av testen var innsjekkinga. Shit, har aldri sett en kø ta såååå lang tid før jeg. Går det an å jobbe såå sakte liksom? Da vi endelig var hjennom, og det bare var venting (og shopping) igjen, satset vi på å finne en restaurant med soffa eller lignende der vi kunne legge ned Oliver og ha "basen" vår frem til boarding.. Det var lurere tenkt, enn det var lett gjort gitt. Da vi nesten hadde gitt opp, fant vi et merkelig stille "avlukke, som var en type bar med en liten buffet. Det var visst et VIP område, men vi gikk inn og satte oss ned i en deilig sofa, og kunne legge en sovende Oliver ned oppå dyna oppå to stoler som var satt mot hverandre, og der sov han så godt. Det var deilig aircondition, og fantastisk rolig atmosfære der inne også.. Borte i baren fant david ut at dette, nettopp var, et VIP område, og at vi kunne få bli der, men vi måtte betale (hvor mye var det igjen? 12 dollar? pr hue. Da var det gratis mat og drikke! Og vi hadde blitt om vi måtte betale bare for stolene vi! Dette var ingen tålmodighetstest, bare fantastisk! Så da blei dette basen vår for et par timer, og vi tok tur på å kikke rundt i alle taxfributikkene. David og jeg kjøpte klokke, og om vi handlet noe mer, -ja så husker jeg det ikke nå iallefall!

Boardingtime! Eller det sa iallefall skiltet. Flyet var forsinket, pga en sjekk eller en feil. Og vi måtte bare vente. Venterommet/boaringrommet var stappa fullt, men heldigvis blei vi vist vei til et nesten tomt avlukke rett ved siden av. Jammen noen fordeler av å ha en baby på magen gitt! Der var det bedre luft, og sittaplass i amssevis. Jeg trodde ikke dette ville ta så lang tid, og tenkte med det første ikke å legge Oliver ned, men det viste seg å ta to eller tre timer. Vi hadde med oss litt snacks(heldigvis), og fikk servert drikke to ganger. Oliver sov, og viste en tapperhet man kan beundre en liten kropp for!
Flyturen gikk kjempebra, det blei ikke noe laaang nattasøvn på Oliver, men mange lange dupper. Ingen store utfordringer, til og med ombookingen av flyet fra Paris gikk nesten av seg selv (når betjeningen endelig dukket opp). Oliver var en helt, det var bare de 10 siste minuttene ved landinga på gardermoen hvor han gråt. Vi prøvde å gi han vann på flaska, men han roet seg ikke før han fikk melk. Var nok litt sulten, litt skuffa over vannet og hadde nok vondt i ørene. På Gardermoen møtte vi 5 spente familiemedlemmer, deilig å sette seg rett i bilen og bli kjørt helt hjem!

Onsdag 5.oktober: D-dagen! Eller C-dagen -courtday.

Vi blei hentet av Mohan kl 09.00. Han slapp oss av rett på utsiden av rettsalen, forklarte at vi måte gjennom den porten gå til vi fant en trapp og opp den trappa. Ok, sa vi noe stresset. Kleskoden var meget streng. Full dress på David, og langermet, sid kjole på meg (jeg hadde langt skjørt og langermet topp ettersom jeg ikke har kjole som faller innunder kriteriene),  og selvsagt; ingen utringnig i det hele tatt. Jaja, dresset opp, og lettere stresset kom i oss gjennom porten. Der sto det mange mennesker, bl.a. vakter med våpen. Enda mer stress, hvor skulle man gå? Jo David hit og jeg dit, inn i små rom, ransakes, ut igjen, hvilken vei, jo tilbake, finne hverandre... Så finne trappen, var det denne han mente? Ser ut som bakveien? Det må jo være denne, ja vi prøver. Vi hørte lav summing fra andre etasje, vi fant rett trapp. Da vi tok siste trinnet og kikket til venstre var det mange benker bak hverandre, akkurat som i en rettsal. Og der, ca midt på satt biomor, søster Frida, og ikke minst: lille prinsen vår (snart bare vår). Søster Frida vinket på oss og gjorde tegn til at vi skulle sette oss på benken foran. Varmt, mange vifter i taket, men bare en brøkdel som surret rundt. Det var nok for Oliver, han syns de var flotte å se på. Han satt på fanget til biomor. Hun ga han flaske, smilte og lekte med Oliver (for siste gang..). Det virket som en evighet, minuttene sneglet seg forbi. Advokaten var forsinket.. Ville det ha noe å si for saken vår? Noen kom for å skrive liste på sakene, hun spurte alle som satt der om advokaten deres var kommet. Nei måtte vi si. Huff, bare ikke det skjærer seg nå!
Men plutselig kom hun stormende opp trappen, rakk ikke smile eller si hei til oss, stormet videre bort til dommerens kammer. Etter noen minutter kom hun tilbake. Gikk gjennom intervjuet med biomor, sa at når hun ga beskjed, måtte vi komme alle sammen. Så forsvant hun igjen. Lettelse, spenning, glede, tristhet, engstelse. Hva om vi sier noe feil? Hva om vi glemmer hva vi skal si? Hvordan føler biomor det?
Så, plutselig gir advokaten tegn, usikkerhet. Heldigvis sitter Mohan på noen benker bak oss, og sier: go-go-go!
Og vi går..
Alle fem frem til dommerens kammer. Linet opp på utsiden. Vår tur først, David og jeg inn samtidig. Hilse på dommeren. Frem med en bok, sannsynligvis en bibel. bla-bla-bla.. i swear to tell the whole truth, and nothing but the truth so help me God.. Så kommer alle spørsmål alt fra: Hva heter du? Hvor gammel er du? Hvor mye tjener du i måneden? og til de mer inngående (og selføgelige for oss) som:  veit du at du at dette barnet har rett på arv dersom det skulle skje noe med deg og din kone? veit du at dette barnet kommer til å være ditt første, selv om du får fler barn i fremtiden?
Etter at intervjuet av oss begge var ferdig, kom biomor inn med Oliver på armen. Hun fikk beskjed om å gi Oliver til meg, så intervjuet dommeren henne på singalesisk, og etterpå leste dommeren opp rettskjennelsen, også på singalesisk. Til slutt sa dommeren noe personlig til oss: han spurte først hva vi jobbet med, og da jeg fortalte at jeg jobbet med barn, var han sikker på at Oliver kom til å få det fint hos oss. Han sa også at vi var unge, og at vi kom helt sikkert til å få fler barn, men at vi måtte huske at Oliver var vår første. Så ønsket han oss masse lykke til. Så blei gardinen (døra) holdt til side, jeg klemte Oliver godt inntil kroppen, og så gikk jeg. Mohan reiste seg og ledet vei. Gjennom salen, ned trappa, over gårdsplassen, gjenneom porten, en vakt sa noe, jeg stoppet ikke, David svarte (gratulerer, hadde han sagt), jeg gikk, fulgte etter Mohan, tok til høyre, bortover gata, så til høyre igjen, mange biler parkert langs veien, Mohan sin bil blei låst opp. Han hadde barnesete klart i bilen. Helt klart var det imidlertid ikke, alt for stort og ikke festet.. Glad det var biler, OG det kunne festes bakover. Jeg gjorde så godt jeg kunne, David holdt Oliver. Så satte vi han i setet, satte oss inn -endelig kunne vi puste (litt iallefall) mens Mohan kjørte oss den (heldigvis) korte veien til hotellet. Vel fremme på hotellet, tok jeg Oliver ut av setet, med faste armer holdt jeg han tett inntil kroppen, sa hadet til Mohan, og strente inn på hotellet, gjennom lobbyen, bort til heisen, opp i 2.egt, inn på rommet. Der la jeg gutten på den store senga. Deilige aricondition! Så kunne vi kline og kose med gutten VÅR! Og dette gjorde vi en stund, og kunne ikke slutte å smile!

Dagene før rettsaken..

Mandag var vi tidlig oppe for å besøke Oliver på barnehjemmet. Det var nest siste besøk. Vi var spente på om han kjente oss igjen etter helgen, og det gjorde han. Vi syntes han virket tryggere og tryggere på oss. Denne kvelden blei det nok en handletur langs Galle Road.
Tirsdag var siste besøk på barnehjemmet, og siste kveld før rettsaken -ja, faktisk siste dag som barnløse.. Denne kvelden feiret vi ved å ta turen til fiskerestauranten Secret Cove på Mount Lavinias private strand(en del av hotellet). Her blei vi litt forvirret, for vi fikk et bord, bestillte drikke, og ikke noe mer.. Hmm, det var mystisk. Kommer de ikke med menyer? Dette var en type restaurant jeg ikke har vært på før. Her lå all den rå fisken, og skalldyrene på is i en gammel trebåt (meget delikat fremvisning). Så kunne man velge fisk, tilbehør og tilberedning, samt mengde ved kassa. Så lagde dem akkurat det du bestillte. Ettersom jeg ikke er veldig bevandret i fiske, og skalldyrverdnen -fikk jeg i oppdrag å bestille til alle.. Ok, så jeg tok anbefalingene fra kassereren, og bestillte dermed alt for mye. Og jeg blei vel ikke veldig imponert kan man si. Men oj, så flott å sitte i sanda, på stranda. Høre, og ikke minst se bølgene. Kjippe av seg skoene, og stikke beina ned i den varme sanda. Og i tillegg var det et lite band med to musikere som spilte på restauranten. Og de kom helt inntil bordet vårt, og spilte fler sanger, bare for oss. Litt flaut først, men etterhvert meget artig opplevelse. Vi tipset dem godt, og fikk et par ekstra sanger:) Det blei likevel forholdsvis tidlig kveld, for vi hadde jo en stoor dag foran oss:)

Uke 3

Helgen var endelig over, og vi fikk besøke prinsen vår igjen! I helgen hadde vi blitt bedre kjent med området, og Galle road (hovedveien). Vi hadde til og med våget oss over veien ved et par anledninger. Vi fant et triks: Vi stilte oss opp ved forgjengerfeltet der det sto noen srilankere, og når de strente over, hang vi oss på! Så disse ettermiddagene fortsatte vi med å bli kjent og litt shopping! Torsdag var dagen da vi skulle få besøk. Og ikke av hvem som helst, men Olivers besteforeldre! Vi dro litt seinere til barnehjemmet denne dagen, deilig med lang frokost, og en litt sløv morgen. Da Mohan hadde sluppet oss av, kjørte han til flyplassen for å hente mamma og pappa. De kom med samme flyet vi hadde tatt, sånn tidsmessig, og skjønte ingenting da Mohan kjørte dem inn i klosterområdet. De trodde de skulle til hotellet, men var overlykkelige da de forsto at de skulle få se sitt nye barnebarn med det samme! Det var stas å vise frem skatten vår for første gang. Selv om han ikke var helt vår enda, så var han det i hjertene våre <3
Etter en drøy halvtime, dyttet vi oss alle fem inn i bilen og satte kursen for hotellet. De nybakte besteforldrene fikk kommet seg på plass, også slappet vi av litt ved bassenget. De trengte ikke

Mamma foran hotellet i Nuwara Eliya

pakke ut så mye, for fredagen var det igjen duket for helgetur! Vi sjekket ut av rommene, og satte bagasjen på oppbevaring. Så dro vi på barnehjemmet alle fire en times tid, før ferden gikk mot fjellene, Nuwara Eliya. På vei oppover stoppet vi innom diverse fabrikker og en urtehage, men hadde ikke tid til omvisning, bare shopping.. Noe som var helt greit, siden det var mye av det samme jeg og David hadde sett sist helgetur. Også fikk vi forklart teknikker og slikt til mamma og pappa på veien. Da vi var godt oppe i fjellene, stoppet vi på en tefabrikk. Vi hadde sett teplantasjer i lange tider før dette, og det var syyyyykt mange og ikke minst stooore teplantasjer. Oppover og nedover fjellskåningene langs veien overalt! Guiden på denne fabrikken var ikke så veldig god, hverken i engelsk, uttale eller som guide. Det så rett og slett ut som om han var litt lei. Og vi følte oss som produkter på samlebånd. Det var fler turister og fler guider, og vi blei ført frem og tilbake, og noensteder to ganger. Men vi hadde vært på tefabrikk tidligere, og damen der var en meget god guide, og fikk også mer tips! Men det var jo greit for mamma og pappa å få sett maskiner og greier, så forklarte vi så godt vi kunne etterpå. Vi var forsåvidt glad for at vi hadde kjøpt te tidligere, for det var et fantastisk leven foran den laaange disken med utsalg. Det er tre klasser med te på Sri Lanka. Lowland, midland og highland. Vi kjøpte te på vei til Kandy, det var da midland te, som er veldig bra te -men ikke så bra som highland. På denne fabrikken langt oppe i fjellene, fikk man selvfølgelig kjøpt highland te. Men jeg tror nok ikke vi uansett ville kjent forskjell. Også lærte vi at alle tetyper kommer fra akkurat samme planta! Det er bare ulik behandlig og ulike deler. Noen soltørkes og noen lufttørkes, også blir det til hvit, sort og grønn te. Planta deles også inn i kvalitet: det er golden leafs, nyeste spiren øverst på planta. Silver leaf, litt lengre ned o.s.v. Husker ikke alt, men jeg tror jammen at te er en egen studie. Uansett så fyller de te i store sekker som sendes rundt om i verden, til f.eks. liptonfabrikk i England. Der tilsetter de ulike smaker, og pakker teen i posjonspakker og embalasje. Vi kjøpte forresten hvert vårt julekrus her, mamma kjøpte te, og da vi var ferdige begynte det også å mørkne ute.
Da vi kjørte enda litt til, skjønte vi hvorfor vi fikk kort tid på barnehjemmet, liten tid innom alle fabrikker og urtehagen. Det blei nemlig tåkete. Mørke og tåke og smale fjellveier, betyr også mer tuting. Så for hver uoversiktlig sving tuter man! Men det var ikke så veldig med trafikk, så det gikk greit. Vel fremme i Nuwara Eliya, stoppet vi på en matbutikk der vi fikk handlet inn litt drikke og diverse, før vi kom frem til hotellet. De kaller Nuwara Eliya for litle England. Det er nok her kolonitiden har satt mest preg. Før engelskmennene kom, dyrket de kaffe her, og plantasjene var ikke like store. Men så kom engelskmennene og reiv opp alle kaffeplantene, for så å dyrke te. Men de fikk ingen til å jobbe på plantasjene for seg, så de importerte Tamiler fra sørIndia. Derfor er det flest tamiler som i dag bor i Nuwara Eliya. Etterkommere av de Indiske tamilene som en gang blei hentet for å jobbe på plantasjene. Uansett mange hus og bygninger i engelsk stil, til og med det gamle postkontoret ser meget engelsk ut. Også hotellet vårt var et gammelt kolonihus. Ett av den meget store sorten, men ca ti-tolv soverom, stor hall, spiserom, storkjøkken, bar (som kanskje en gang fungerte som røykerom for herrene), og det var sikkert en egen systue for damene her i gamle dager. Hagen var en ordentlig engelsk hage, med dam og masse engelske konglige roser. Rommet vårt het the blue room. Det besto av to breie himmelsenger skøvet inntil hverandre, et lite bad, en kommode med TV, et sminkebord, to stoler og minst en tidligere beboer.. Jeg kan si det slik at jeg følte meg så utrolig lite velkommen på dette rommet, og alt i meg ville egentlig ikke bli. Men vi ble. På kvelden satt vi i baren etter middag, og jeg skulle gå opp på rommet for å hente kortstokk, det var siste gangen jeg var på rommet alene. Jeg løp nesten ned trappene igjen.. Huff, virkelig uhyggelig. Vi sov begge to dårlig om natta her. Om det var sengene eller noe annet, er ikke godt å si.

Fikk ikke snudd bilde, snu PC'n! Her ser dere Davids caddy som henter ball i en utrolig ekkel grøft, også selvfølgelig David som slår ny ball

Dagen etter, sto golf på planen. Det var en merkelig opplevelse, vi fikk hver vår caddy til den nette sum av 18 kr. pr stk. Og ballene var nok dyre, for de var utrolig på å leite etter ballene. I vannfylte, dype renner fylte med grønn gugge, hoppet de med letthet uti og gjennomsøkte på jakt etter mistet ball. I kratt og groms, overalt! Det var jammen en opplevelse. Fo meg og mamma, var det også mye råd og tips å hente. Pappa og David syns nok det var mest forstyrrende med alle tipsene. Men vi tipsa disse underbetalte caddyene godt, før vi tok med tingene våre tilbake til hotellet.

Vi følte oss ordentlig ufyslige sossete, og spesielt når vi passerte disse husene som lå inntil banen.

Vel tilbake på hotellet, fikk vi oss en dusj, litt reine klær og gikk ut for å utforske denne lille fjellbyen.Det var enda mer slitent og trist her enn i Colombo. Ingen butikker vi følte for å gå inn i, ingen shopping her. Eller jo, mamma kjøpte noen postkort på postkontoret. Om dere kommer hit, må dere se postkontoret. Ikke veldig fint og flott, men meget nostalgisk på en måte.. Seinere kunne Mohan fortelle oss at denne byen ikke hadde endret seg på maaaange år, ingen nye bygninger, ingen oppussing. Så da var det vel ikke uten grunn vi valgte å gå tilbake til hotellet for en øl, fremfor å leite frem en duglig kafè?.. Det var uansett et utrolig hyggelig valg. Vi benket oss opp i den engelske hagen, der det sto et bord og fire stoler. Så hentet David kortstokk, og vi fikk bestilt drikke. David fikk med litt snacks også, så det blei riktig så koselig, og ikke lenge etter forsvant sola, og vi følte vi satt ute i en helt vanlig norsk sommernatt. Ja, det er en helt annen temperatur i Nuwara Eliya, og en helt annen luftfuktighet. Det ligge ca 1800 meter over vannet, og føles nesten som Norge. Uansett, vi hentet myggmiddel, myggspiral, gensere og skjerf ut i sommernatten. Det eneste som var anderledes enn Norge, var at det blei helt mørkt. Men det var jo selfølgelig opplyst på plenen, og vi hadde også med lys. Etter en stund kom Mohan og satt sammen med oss, og det blei en hyggelig prat om Sri Lanka, folket, tsunamien, Nuwara Eliya og ikke minst om religion. Han er en åpen mann, som kan mye og svarer på teite spørsmål og ting man egentlig lurer litt på om det er greit å spørre om.

Dagen etter, søndag, var dagen for tilbaketur. Vi hadde tre stopplaner. To fosser og og lunsj. Fossene var flotte de, men ikke mer enn hva vi kan se her i Norge. Der vi skulle spise lunsj, hadde dem en elv, og på denne elva tilbød dem rafting! Mohan hadde nevnt det tidligere, og jeg fikk med meg resten av gjengen på dette! Det kostet 50 kr pr pers, og var vel verdt pengene! Anbefaler alle om å prøve dette.
Vi blei kjørt opp i tuktuker, og måtte gå ned en skråning til elven. Så var det et tre minutters kurs, hvor vi lærte hva de ulike kommandoene betød, før vi satte nedover elva. Det var fantastisk, jungel på alle kanter. Mamma håpa vi ville få se en apekatt, men det blei med noen flotte fugler. Noen små stryk lagde litt action, og vi fikk også svømt litt, eller flyti litt i denne elven. Restauranten fant vi ved stoppestedet, og etter å ha fått på noen tørre klær, satte vi oss til bords blandt mange andre turister. Det virket som om stedet gikk meget bra. De hadde også et rolls royce bilmuseum (som vi ikke tok oss tid til grunnet mangel på interesse), og et hotell her. Etter dette, gikk ferden rett tilbake til Mount Lavinia hotell. Det var deilig å komme "hjem".

Uke 2

Denne uka var ganske rolig. Vi hadde de vanlige besøkene på barnehjemmet. Ca. to timer hver dag pluss to timer i bil (en time hver vei). Ettermiddagene gikk med til late timer ved bassenget og pc, kortspill og yatzy på hotellrommet. Onsdag var det møte hos probation officer, og her kommer et lite utdrag fra David sin dagbok:

Onsdag 21/9: I dag var vi på intervju hos Probation Officer etter kosestunden med Oliver. Vi gruet oss litt på forhånd, men det var det ingen grunn til. Hun var en veldig hyggelig dame, som åpenbart likte oss også. Tonen var god hele veien, og vi fikk inntrykk av at alt gikk veldig greit. Det neste som skal skje nå er den store rettssaken, som er 7. oktober(ble i ettertid endret til 5.okt). Så det blir et par uker med venting. Heldigvis har vi de daglige besøkene på barnehjemmet til å trøste oss med mens vi venter på å bli guttens ekte foreldre. Han blir daglig tryggere på oss, det er merkbart. Det kan sikkert ha noe med at vi også blir tryggere på ham, og litt mer ‘drevne’ og sikre på hvordan vi skal håndtere ham og forstå hva han liker og ikke liker.

Torsdag 22/9: I dag har det vært helt fantastisk å være sammen med Oliver. Det har det selvsagt vært hver gang, men i dag sovnet han for første gang av seg selv på teppet, uten at vi trengte å vugge ham i søvn. Han våknet litt like før vi skulle dra, og jeg opplevde god øyekontakt da han av og til glippet med øynene. Følelsen av å være den som var der da han våknet varmet veldig, selv om det ikke er sikkert det er det han opplevde. Våre opplevelser av slike ting er jo også viktig for vår tilknytning, å føle en aksept fra hans side. Han er virkelig kontaktsøkende og aktiv, både med blikk og kropp. En herlig liten skapning =)

 Fredag fikk jeg en liten time alene med Oliver. David hadde nemlig funnet ut at han ville kjøpe en gitar. Mohan synes det var veldig stas, og siden butikken var i motsatt retning av tilbakeveien, kjørte de likegodt mens vi var på barnehjemmet, og Oliver og jeg fikk alenetid:) Det blei en blå, flott gitar og litt mer. Fløyter og maraccas. David spilte litt for Oliver, og han ble ikke skremt! Han syns det var spennende med maraccasene også, så de tok vi med fler dager :) (Nå spiller David gitar for Oliver nesten hver dag, og det er virkelig stas! Han har også prøvd å spille litt selv). 

Denne helgen var planløs, nnoe som passet oss bra. Vi skulle bare kose oss på hotellet, bade, sole oss, shoppe og spise. Og ikke minst vi skulle sove så lenge vi ville for siste gang på leeeenge.. 

Vi fant masse å shoppe, spise deilig mat (skal skrive eget innlegg om tips og triks), blei solbrente, bada i bølgene og gikk masse. Og David kosa seg med å spille på den nyervervede gitaren. 

Søndag kveld, var vi veldig glade for at helgen var over, og at vi skulle på prinsebesøk dagen etter.

Noen bilder, før resten av historien..

Oliver får mat av pappa en av de første dagene på barnehjemmet.

Butikken vi stoppet i for å kjøpe cashewnøtter.

Cashewnøtter vokser utenpå frukten.

Det morsomste å ta bilder av ved The Golden Temple, var helt klart apene.

Her klamrer barnet seg fast.

Denne apesorten var utrolig kule. Ikke spesielt innpåslitne, og ikke farlige.

Lus til middag ja, nam!

Denne nyter en avlusifisering.

Utrolige fingre!

Den store gullstatuen nedenfor The Golden Temple.

Hotellkluss og helgetur!

Vi hadde bestillt hotell selv hjemmenifra, noe vi IKKE anbefaler. Vi hadde ikke helt fått med oss at Mohan kunne ordne med hotell for oss, så David hadde fått ordnet et rimelig hotell. Berjaya hotell skulle egentlig være vårt hjem i en måned fremover, men det ble bare to dager.. Det viste seg at Mohan pleier å ornde med hotell til gunstige priser, og med den muligheten at man kan sjekke ut de helgene man er på tur og dermed slippe å betale for to hotell. Så da fredagen kom, sjekkket vi ut av Berjaya, leverte bagasjen på Mount Lavinia for oppbevaring frem til søndag. Denne dagen skulle vi på tur! Først et stopp på barnehjemmet, så videre mot Dambulla.Vi var denne helgen på tefabrikk, i diverse templer, treskjærerfabrikk, batikkfabrikk, urtehage, botanisk hage og på et Sri Lankisk show. Hotellet i Dambulla, Thilanka var fantastisk flott:) Jeg fikk en laange spabehandling og de serverte deilig mat! Desverre blei David litt dårlig i magen på lørdag, og jeg dro alene på show i Kandy. Hotellet her var ikke like bra, og vi var så uhedige å få rom rett under kjøkkenet. Og jeg kan med sikkerhet si at kjøkkenpersonalet var meget slepphendte..
Søndag var han litt bedre, og ferden fortsatte med bl.a. elefantridning. Dette er noe jeg virkelig kunne spart meg for. Spennede å se en elefant, ta på den og kanskje til og med sitte på en. Men jeg syns det var så trist.. Stedet, settingen og hele greia.. Ville mye heller vært på elefantbarnhjemmet. Der går elefantene fri og bader i elven.
Søndag kveld var vi tilbake i Colombo, og sjekket inn på hotell nr fire: Mount Lavinia hotell:) Flott hotell med super service, hyggelige mennesker og god mat:) Det var helt supert at Mohan fikk flyttet oss fra Berjaya. Det som var gjorde at vi byttet, var toget som suste forbi MANGE ganger om dagen ca 20 meter fra balkongen vår og små maur som krøyp rundt på sengegavelen..

Endelig hjemme:)

Nå sitter jeg i sofaen, mens lille Oliver ligger og sover i vogga ved siden av:) Han er en skatt, et vidunder!
Dag to på Sri Lanka satt jeg med Ipaden min og skrev et laaaangt innlegg om førsteinntrykkene og møtet med Henning Oliver på barnehjemmet, litt om flyturen, hotellet og annet. Men innen jeg fikk publisert, var jeg kasta ut av nettet, og alt forsvant. Da mista jeg litt gnisten rett og slett, og David begynte på en dagbok. Det vil si det blei vel kun skrevet litt i starten... Så nå sitter jeg her og lurer på i hvilken ende jeg skal begynne? Det eneste jeg tenker er at jeg må skrive nå, mens ting er friskt i minne -selv om mange detaljer nok har blitt byttet ut med andre ting og opplevelser!
Ok, jeg begynner på begynnelsen jeg:)
Vi reiste hjemmenifra på formiddagen, flyet til London gikk på ettermiddagen, også videre seint på kvelden til Sri Lanka. Vi slapp å ordne med bagasjen på Heatrow, den blei automatisk flyttet til neste fly. Heatrow var så stort at det nesten virket lite. Er nok vel gjennomtenkt med små haller og ganger. Vi så nok bare en liten brøkdel. Vi måtte iallefall ta en ganske god tur med bussen da vi skiftet terminal. Det var ikke noe stress og vi rakk hele flyskiftet med god margin. Det eneste som tok vannvittig med tid var registreringa ved terminalen. Sto leeenge i kø, og det var mye surr fordi det sto at vi skulle ha med spedbarn, men ikke hadde hverken han eller pass.. Srilankan Airlines hadde et gammelt, slitent, trangt fly, men utolig hyggelig cabinpersonale:) Blei ikke allverdens med søvn, men vi kom oss helskinnet frem:) På flyplassen måtte David på do, og der var det en dovakt som sendte sure blikk for David ikke hadde noe å gi han.. Så om du har noen euro, dollar eller rupi liggende hjemme, ta det med for å unngå sure dovakter.. Vel gjennom og med bagasje i hånda, fant vi velkomsthallen, men så ikke noe til Mohan. Mohan er en turist guide som har sammarbeidet med Adopsjonsforum i snart 20 år. Han har på disse årene blitt ekspert på adopsjonsprossessen og usikre adopsjonsforeldre;) Etter noen minutters venting, fant Mohan oss:) Flyet var ti minutter for tidlig, og han er virkelig en mann som er god på tid. Han har ikke kommet ett minutt for seint hele turen!
Vi hadde selvsagt heller ikke noe penger til hjelperene som løftet bagasjen inn i bilen, men det hadde heldigvis Mohan:) Vi var varme, trøtte, slitne, skitne og glade for å være fremme. Men ble overlykkelige da vi fikk vite at vi skulle rett til barnehjemmet for å holde gutten vår i armene for første gang.. Vi hadde ingen anelse om hva eller hvem som møtte oss på barnehjemmet. Ingeting om settinga, stedet eller menneskene. Da vi kom ut på veien blei jeg overrasket over trafikken. MASSE trafikk, folk og kuer i gatene, og et vannvittig leven av tuting. De bruker tuting som vi bruker (eller burde bruke) ringeklokke på sykkelen. For å si: her kommer jeg, pass deg eller følg med! Og de prater hele tiden. Hele familier på små motorsykler: eldste barnet fremst, så pappa, og mamma med babyen på fanget helt bakerst. Og bare mamma og pappa med hjelm, som de kanksje har tatt seg tid til å feste under haka.. Og tuktuker, overalt! sykt mange, med nesten like mye tutebehov som bussene. Bussene kjørte sykt fort og jeg tror endel av dem hadde teipa tuteknappen inne. Etterhvert kunne Mohan fortelle oss at det bare er de røde bussene som er statlige, mens de aller fleste er private. Det vil da si at det er viktig for dem å komme fort frem, og gjerne først til et busstopp med ventende passasjerer. Uansett ett vannvittig trafikkbilde som kan skremme enhver turist. Vi var og er så glade for å ha Mohan som sjåfør, en god, rolig og trygg mann i trafikken. Langs veien ble jeg også litt overrasket over hvor blast alt var, slitne bygninger, små og falleferdige hus.. Det var helt tydelig at landet er preget av krigen som endelig er over. Mye penger har nok gått til militæret og krigen. Vi fikk også se at tsunamien har gjort endel skader langs kysten. Noe annet som overrasket denne første bilturen, var hvor grønt og frodig det var! Og selv om bygninger og slikt ser slitt og blast ut, var menneskene varme, fargerike og flotte:)
Vel fremme på barnehjemmet, ble vi vist inn i et lite, varmt rom med en sofa med oransje puter, noen stoler og en vifte som skulle vise seg å være gull verdt! Etter noen få minutter kom Mabel med gutten vår i armene, en fantastisk flott gutt! På dette tidspunktet virket alt så vannvittig surrealistisk, vi var som sagt slitne og trøtte og det gikk nok ikke helt opp for oss at han skulle være med oss hjem fire uker seinere.. Mable er en gammel, søt dame som jobber på barnehjemmet. Hun har jobbet på barnehjemmet i 49 år!! Vi fikk være alene med gutten vår i nesten en time, før vi ble kjørt til hotellet.

Det er så rart..

Nå er vi godt i gang med siste finish på barnerommet. Det vil si rydding og sortering:) også har jeg vasket sengetøy og klær, det er så rart å henge opp og brette små barneklær. Utrolig hvor mange plagg som går på en stang! Senga er reid opp, og vogga har kommet på plass i stua:) etterpå skal jeg bære opp tripp-trappen! Sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at det virkelig er vår tur! Jeg skal prøve å få tatt ett bilde av rommet etterpå:)

Endelig!

I dag ringte Bente meg.. Jeg begynte ikke på jobb før etter lunsj, så jeg satt hjemme og så på TV og voksa leggene da telefonen plutselig ringte.. På displayet sto det: adopsjonsforum. Jeg rakk å tenke ganske mye. Det må være feil, kan det være? Er det noe galt? Er det noe pga jeg ringte dem forrige uke? Og til slutt; NÅ skjer det.. Så tok jeg telefonen, og med skjelven stemme sa jeg: hei det er Linda.. Husker ikke alt Bente sa, men jeg fikk med meg at vi har fått en gutt, og fødselsdatoen. Hun sa også at hun skulle sende Mail med bilder og info, også gråt jeg og sa at jeg måtte ringe David..

Oppdateringer!

Ikke store nyheter, men det visste vi jo egentlig;)

Sri Lanka pr. 02.09.2011:
4 familier er kommet hjem med sine barn.
13 familier har dokumenter på Sri Lanka.
1 familie jobber med dokumenter.
2 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Om vi legger sammen tallene, er det like mange på lista som forrige måned. Det er nå fullt med søkere, og Adopsjonsforum har stengt for nye søkere. Ine og Mads er familien som jobber med dokumenter, de er nå i gang med adopsjon nr 2. De hentet Tuva for 1,5 år siden, og er dem som driver Sri Lanka klubben og SL-forumet for oss adoptanter. Her kan du lese bloggen deres:) 
Skal nå forresten bestille ny tube med tålmodighet, den forrige begynner å bli tom.. Fler som trenger?  

Oppdateringer!

Ikke noen overraskelse, men alikevel glede:)
Tildelingen som kom i juli er nå med på oppdateringen, og familien er nå på Sri Lanka for å gjennomføre adopsjonen. De har det veldig bra, og besøker barnhjemmet 3 timer hver dag, bortsett fra torsdag. De er i tillegg på barnehjemmet et par timer, to ettermiddager i uka. De forteller at de har planer om å dra på utflukter de to torsdagene som kommer nå, og at rettsaken vil være den 16.august. Biologisk mor vil denne gangen ikke være med i rettsaken, men ta avskjed et par dager senere. De regner med at hele oppholdet vil vare i ca 3,5 uker.

Sri Lanka pr. 01.08.2011:
3 familier er kommet hjem med sine barn.
1 familie er nå på Sri Lanka for å gjennomføre adopsjonsprosessen.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
2 familier jobber med dokumenter.
2 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Unnskyld, men er h*n adoptert?

Tidlig i adopsjonsprosessen blei jeg overrasket over, eller kanskje bare bevisst på, hvor mange adoptivforeldre det var overalt.. Det er nesten på samme måte når man prøver å få biologiske barn (og sliter). Da ser man nybakte foreldre overalt. Eller når man har kjærlighetsorg, og ser nyforelskede par på hvert eneste hjørne.. Men det er en stor forskjell, de to sistnevnte bringer frem dårlige følelser, noe som kan forveksles med en type kvalme, nesten som når man har tapt i et spill. Mens det å se nybakte (eller gammelbakte for den saks skyld) adoptivfamilier, det gir en god følelse, og en type nysgjerrighet. Det var mest dette med at det man er opptatt av, ser til å poppe frem i det øyeblikket man fokuserer på det, jeg ville frem til. Nåja, tilbake til da vi nettopp hadde starta prosessen. Det var en dag jeg var på Rema, og butikken var nesten folketom. Så fikk jeg øye på en nyforelsket mamma. Jeg er sikker på dette for det lyste stolthet av hele henne der hun trillet rundt på en handlevogn med ei (ca) 2 år gammel jente. Hun var mørk i huden, og mine tanker var; oj, så heldige, er hun født i colombia tro? Hvor gammel kan hun være? Hvor lenge er det siden de hentet henne? Hvordan var prosessen? Jeg klarte nesten ikke la vær å brase ut med alle spørsmålene, og hadde jeg vært av dem som spør før jeg tenker, ville det nok skjedd. Dere må huske at dette var da vi nettop hadde valgt land, og fremdeles hadde lest for lite om prosessene og hørt for få historier. Jeg var som en tørr svamp når det gjalt info! Uansett så sitter jeg med spørsmålene til nettopp denne mammaen fremdeles ubesvarte, og jeg kan fremdeles huske følelsen jeg hadde. Jeg gikk da fra butikken med det hjerteligste smilet ever, og det var helt greit å ikke ha svarene. I ettertid har jeg tenkt mye på dette, og lært at det er lov å tenke disse tankene på lik linje som om man lurer på om de to barna man ser i ei tvillingvogn virkelig er tvillinger, eller "bare" to tette. Eller som man lurer på om alle de barna er hennes, når man ser ei mor med fem barn i skjørtene.. Men man stopper der, altså med tanken. I noen tilfeller hvisker man det kanskje til venninnen sin, men man går ikke bort og spør; unnskyld, er de dine alle sammen? Er noen tvillinger? Er det slitsomt med alle? Hvor stor aldersforskjell er det på dem? Klarer du å følge opp alle like godt? Ønsket du alle, eller var dere bare uheldig/uforsiktige? Hvilken stilling brukte dere da dere lagde dem? Var det forskjell på fødsel nr 1 og 5?
 Ja, nå veit jeg at jeg gikk langt over streken, men ikke uten hensikt.. For det (som jeg så vidt var inne på tidligere) finnes de som snakker før man tenker, og det finnes de som syns disse spørsmålene er helt greit å få servert hvorsomhelst, nårsomhelst og av hvemsomhelst. Men jeg tror det er ytterst få. Samtidig tror jeg man kan spørre om nesten hva som helst, bare man finner den rette måten, og er god på timing. Jeg har lagt ut om både adopsjon og prøverørsforsøk i det vide og det breie både på fest, i gode venners lag og andre sammenhenger. Selv med, til da, fremmede mennesker. Men jeg har, til dags dato, aldri snakket om dette på butikken, ferja, eller på golfbanen. Men det kan jo fort endre seg når jeg kommer trillende på Meny med et lite vidunder, som er litt mørkere i huden enn meg, og med mørkere hår og øyne enn meg. Om det da ikke bare er slike som meg jeg treffer da, som tenker først, og kanskje er litt tilbaketrukne. Og, man trenger ikke alltid stoppe med tanken. Det er også lov å stoppe ved; nåå, så søt h*n er <3
Men forberede meg må jeg nok. For jeg har lest mye om de som til stadighet opplever å få fler spørsmål, og endel mer gravende og personlige spørsmål, enn hun i køen ved siden av, som triller på ei jente med de samme lyse krøllene og nesen som er litt spiss, akkurat som mammaen sin:)
Jeg får prøve å lære meg å svare med et smil og motspørsmål. Kanskje folk gir seg? Også skal jeg prøve å tenke at det er av varme tanker de spør, og litt nysgjerrighet. Og når jeg merker det er mest nysgjerrighet, skal jeg prøve å være rolig, sterk og modig og si ifra hvor grensene går.

Artikkel!

I Aftenposten sist søndag, var det en artikkel om kostnadene rundt det å adoptere. Ine og Mats, som driver Sri Lankaforumet, stilte opp til intervju, sammen med skjønneste Tuva <3
Diskusjonen under artikkelen er vannvttig, og jeg anser kverulanten som et vrangt og råttent eple...

Bilsete -chek!

Nå har vi kjøpt inn bilsete også! Det er et sete fra Akta Graco som heter DuoLogic 2. Setet kan brukes fra nyfødt og opp til 18 kg (ca 4 år). Det er det enesete sete på markedet som kan brukes hele denne perioden. Det er anbefalt at barn skal sitte bakovervent til de har fylt fire år, og pr dags dato har jeg ambisjoner om å gjennomføre det:) Vårt sete er grått og svart, med turkise detaljer! Det har en base som står montert i bilen, og man kan ta med sete ved bare et klikk. Sete kan monteres med isofix, noe som den nye bilen vår skal ha;)

Tildeling!!

I går fikk familien som vi delte toppen av ventelista med, tildeling! En bitteliten gutt, som hun skriver på SL forumet:) Nå næremer det seg virkelig!! Gleder meg sy sykt, og kjenner at slikt gir en enorm opptur!
Svigerinna mi viste oss i går bilder av hotellområdet der de skal tilbringe en uke om ikke så altfor lenge. Da kjente vi virkelig på det at det hadde vært deilig med en sydentur i høst. Men vi sier selvsagt ikke neitakk til noen uker på Sri Lanka heller vi;) Fy flate, det går nesten litt rundt i toppen nå, hvordan skal det da bli når det virkelig er vår tur? Kommer til å miste hele hue jeg da!!

Mer om vognen!

Stor stas å kjøpe noe nytt, så da kan jeg jo skrive noen fler linjer om det;)
ICandy er et engelsk merke, som svenske butikker fikk selge før for ca 2 år siden. Det er en kjempepopulær vogn i England, og ligger på mest solgte topplista:) Det er fremdeles store restreksjoner på salg i Sverige, og jeg lurer på om butikkdamen sa at det bare var et par butikker i Norge som solgte dette merket. Den vognen vi har kjøpt, er designermodellen til ICandy, og heter Peach:) kjempesøtt navn<3
Vi kjøpte kun med sportsvogndel, for det som er praktisk med denne vognen, er at man selv kan velge om man vil kjøpe begge delene eller bare en. Man regner med at de fleste vil gå over til sportsvogn rundt halvåret, og siden vi mest sannsynlig kommer hjem med en som snaaart blir halvåret, holdt vi oss til sportsvogndelen. Vi kommer uansett til å bære mye den første tiden. Den er superlett, enkel å bikke bakover, har tre trinn, og kjempegrei å pakke opp og ned for bilturer! Selv far kan klare det (som han selv sa).

Shopping!

I dag har vi shoppet vogn:) Icandy peach<3 Den var fineste i turkis og lime, derfor blei det den! Vi syns den passer både til jente og gutt:) hva syns du?

På kjøkkenbenken..

I et shotglass(?) på kjøkkenbenken det står
to fornøyde firkløvere med vann til sine lår.
De strekker hals, -gjør seg store, grønne og fagre,
hvor mye lykke kan disse små egentlig lagre?
Jeg ønsker og håper, og pleier dem godt,
vil de gjøre jobben de har fått?

Tuusen takk Aina-verdens-beste-(firkløverfinner) :)

Telefondekning?

Når vi nå i utgangspunktet står så høyt på lista, er det rart å få den følelsen eller det behovet som så mange adoptanter har beskrevet før meg. Vanligvis er det sånn at om jeg er opptatt, kan telefonen som ringe bare vente, meldinger må ikke sjekkes med det samme og svarene kan la seg vente på. Nå, derimot kjenner jeg at telefonen må være med hele tiden, og med lyd! I går på golfbanene skulle jeg dempe lyden, og måtte virkelig tenke meg om to ganger før jeg klarte å skru den helt av. Noe som i og for seg er helt teit med tanke på at klokka var halv seks da vi gikk ut. Dessuten veit jeg jo at adopsjonsforum har pleid å ringe torsdag/fredag rundt lunsjtider. Så nå spørs det nok om ikke jeg iallefall kommer til å være ekstra påpasselig på slutten av ukene som kommer. Og akkurat i det øyeblikket jeg slapper av og ikke tenker så mye på det, da kommer nok telefonen.
Så er det jo slik at på hytta, der er det ikke verdens beste dekning.. Men en vinduskarm har funket greit, så der er det viktig at telefonene ligger hele tiden. Nåde den som flytter den ut av dekning! Uansett, om jeg virker ekstra opptatt av telefonen fremover, så skjønner dere nok hvorfor:)
For å ikke være fullt så positiv, må jeg legge til at jeg har en følelse av at vi ikke er neste par ut, men at pappa kanskje har rett: Det blir september som er vår måned:)

Nr 1/2

Sri Lanka pr. 30.06.2011:
2 familier er kommet hjem med sine barn.
1 familie er nå på Sri Lanka for å gjennomføre adopsjonsprosessen.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
1 familier jobber med dokumenter.
4 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

YES! endelig en tildeling!! Det vil si at vi er neste eller nesneste par ut! Jeg håper virkelig på en rask eller to raske tildelinger til nå, i fjor var det jo et lite rush på denne tiden.. Kryss fingrene alle sammen, jeg skal ut å leite etter firkløvere!

Og om vi ser på forrige oppdatering, har det kommet til enda et par, og det er jo et sunnhetstegn for at samarbeid og flyten går som den skal:)

Nå er det straks helg*skål* og ferie for meg*jippi*!

Oppdateringer!

Sri Lanka pr. 01.06.2011:
2 familier er kommet hjem med sine barn.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
2 familier jobber med dokumenter.
3 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Som vi (mer eller mindre) var klar over, var det ingen nyheter å spore i oppdateringene denne gangen heller. Om vi ser tilbake på forrige måned, er det kun en endring bakover i køen, og det er at en familie har trekt søknaden sin. Vi har fått noen indikasjoner på at det antagligvis blir 5 tildelinger i år også. Det vil si at vi bare må smøre oss med tålmodighet (noe vi har blitt utrolig gode på..) en liten stund til. Og så kan vi jo nesten regne med tildeling i 2011 iallefall. Vanligvis veit jo vordende foreldre  (har jeg skrivd om dette før tro?) ca måneden deres lille barn skal komme inn i livet på. Vi veit (mest sannsynlig) årstallet..  Også veit vi at vi mest sannsynlig ikke får et vinterbarn. "sukk.." Dette kan bli en laaaang sommer. Planen er å legge litt planer, slik at det skjer mye og dermed vi tiden gå fort!
Plan nr 1: Kjøpe biletter til Slottsfjellfestival!
Plan nr 2: En ekstra jobb? Litt vikar og helg..?
Plan nr 3: melde oss inn i Sandefjord golfklubb! 
Plan nr 4: Spille MYE golf!
Plan nr 5: Bli en mye bedre golfspiller ;)
Så håper jeg av hele mitt hjertet at alle disse planene går i vasken! Da skal jeg sukke og okke og si at shit, nå får jeg ikke dratt på festival, også må jeg styre med å selge billetten og greier.. Også skal jeg ringe den eventuelle jobben og avlyse all jobbing.. Også skal jeg si: Shit, så dyrt det var å melde seg inn i ny golfklubb, så får vi nesten ikke spilt noe... Ellers så skal jeg gjøre ting som gjør meg glad:) Hmm, her kommer det en liste på slikt også:

• Grilling
• Besøk
• Rødvin
• Kald øl i sola
• Bade
• Være ute i sola (skogen, stranda, terassen++)
• Hytteturer
• Festival
• Spille golf
• Spise god mat hjemme og ute 

Oppdateringer..

Bedre seint enn aldri, her kommer mai-oppdateringer. Ikke så veldig spennende. Det vi kan se er at familiene som har fått tildeling i år har kommet hjem, og at de har tatt imot enda flere søkere. Noe som kan tyde på at tildelingene ikke vil senke tempo noe særlig.

Sri Lanka pr. 03.05.2011:
2 familier er kommet hjem med sine barn.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
2 familier jobber med dokumenter.
 4 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Vi har fått noen små hint om at de regner med ca 5 tildelinger i år. Og nå har to blitt gjennomført, og da er det tre igjen. Så om vi ikke blir forbigått, kan vi kanskje regne med å iallefall ha et hjertebarn hjemme til jul.. Jeg hadde jo egentlig ønsket meg å kunne dra ned nå på våren eller sommeren, men høsten er sikkert like fin den..

Tullete som jeg er..

..må jeg nok desverre be dere om å sjekke kalenderen..
..og deretter skuffe dere med litt kjedeligere oppdateringer denne måneden..


og her kommer de ekte oppdateringene:
Sri Lanka pr. 31.03.2011:
2 familier er på Sri Lanka for å gjennomføre adopsjonsprosessen.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
1 familie jobber med dokumenter.
2 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Ingen nyheter i det hele tatt. Den familien som fikk tildeling først i år, har for øvrig kommet hjem med jenta si etter kun 24 dager på Sri Lanka! Den andre familien er nok nede fremdeles, så da kan vi vel tidligst håpe på en tildeling til påske, om i april i det hele tatt. Uansett håpe kan man jo, enten til oss, eller til familien som vi deler plassen med :)

Oppdatering!!

Det har vært en tildeling til!!!!
Jippi!! Her går det jammen unna:) Det betyr jo at nå ligger vi øverst, det dumme er at det jo kan ta laaaang tid før det blir vår tur nå som det har kommet så mange tette.. Men vi krysser fingrene for mai/juni vi :) Ønsker dere alle en suuper helg!!

Det funka!!

Nå begynner barnerommet å bli klart! Måtte bare legge litt ting oppi senga slik at den ikke så så tom ut også ville jeg ikke reie opp enda.. vogga skal få minst ett strøk til med maling! Kanskje i helgen?

Test!

Nå har jeg lastet ned en app på mobilen, så kanskje det er lettere å legge inn litt bilder og oppdatere de små tingene også. Og oftere!

Ekstra oppdatering!!

I dag kom det en ekstraoppdatering fra Adopsjonsforum:) Det har jammen kommet en tildeling til!! Så nå er det et par som reiser til SL i morgen, og en familie som reiser om kort tid til Sri Lanka! Vi veit ingenting om den andre familien, men håper vi får høre noe fra dem etterhvert:)

Sri Lanka pr. 04.03.2011:
2 familier reiser om kort tid til Sri Lanka for å gjennomføre adopsjonsprosessen.
12 familier har dokumenter på Sri Lanka.
4 familier venter på godkjenning i det norske systemet.

Dette betyr faktisk at vi er nr 2 på lista!! Håper bare det ikke blir slik at noen hopper over oss nå, så regner jeg nok med at vi får oss en SL tur om ikke lenge, og også får oppleve litt sensommer her hjemme med lille viduder:)

Kjenner faktisk at vi begynner å få litt dårlig tid! Skal jo ordne med visninger, og salg av hus før vi reiser også.. Også har vi jo fremdeles litt småting å gjøre for å gjøre klart til et nytt familiemedlem:)