Uke 3

Helgen var endelig over, og vi fikk besøke prinsen vår igjen! I helgen hadde vi blitt bedre kjent med området, og Galle road (hovedveien). Vi hadde til og med våget oss over veien ved et par anledninger. Vi fant et triks: Vi stilte oss opp ved forgjengerfeltet der det sto noen srilankere, og når de strente over, hang vi oss på! Så disse ettermiddagene fortsatte vi med å bli kjent og litt shopping! Torsdag var dagen da vi skulle få besøk. Og ikke av hvem som helst, men Olivers besteforeldre! Vi dro litt seinere til barnehjemmet denne dagen, deilig med lang frokost, og en litt sløv morgen. Da Mohan hadde sluppet oss av, kjørte han til flyplassen for å hente mamma og pappa. De kom med samme flyet vi hadde tatt, sånn tidsmessig, og skjønte ingenting da Mohan kjørte dem inn i klosterområdet. De trodde de skulle til hotellet, men var overlykkelige da de forsto at de skulle få se sitt nye barnebarn med det samme! Det var stas å vise frem skatten vår for første gang. Selv om han ikke var helt vår enda, så var han det i hjertene våre <3
Etter en drøy halvtime, dyttet vi oss alle fem inn i bilen og satte kursen for hotellet. De nybakte besteforldrene fikk kommet seg på plass, også slappet vi av litt ved bassenget. De trengte ikke

Mamma foran hotellet i Nuwara Eliya

pakke ut så mye, for fredagen var det igjen duket for helgetur! Vi sjekket ut av rommene, og satte bagasjen på oppbevaring. Så dro vi på barnehjemmet alle fire en times tid, før ferden gikk mot fjellene, Nuwara Eliya. På vei oppover stoppet vi innom diverse fabrikker og en urtehage, men hadde ikke tid til omvisning, bare shopping.. Noe som var helt greit, siden det var mye av det samme jeg og David hadde sett sist helgetur. Også fikk vi forklart teknikker og slikt til mamma og pappa på veien. Da vi var godt oppe i fjellene, stoppet vi på en tefabrikk. Vi hadde sett teplantasjer i lange tider før dette, og det var syyyyykt mange og ikke minst stooore teplantasjer. Oppover og nedover fjellskåningene langs veien overalt! Guiden på denne fabrikken var ikke så veldig god, hverken i engelsk, uttale eller som guide. Det så rett og slett ut som om han var litt lei. Og vi følte oss som produkter på samlebånd. Det var fler turister og fler guider, og vi blei ført frem og tilbake, og noensteder to ganger. Men vi hadde vært på tefabrikk tidligere, og damen der var en meget god guide, og fikk også mer tips! Men det var jo greit for mamma og pappa å få sett maskiner og greier, så forklarte vi så godt vi kunne etterpå. Vi var forsåvidt glad for at vi hadde kjøpt te tidligere, for det var et fantastisk leven foran den laaange disken med utsalg. Det er tre klasser med te på Sri Lanka. Lowland, midland og highland. Vi kjøpte te på vei til Kandy, det var da midland te, som er veldig bra te -men ikke så bra som highland. På denne fabrikken langt oppe i fjellene, fikk man selvfølgelig kjøpt highland te. Men jeg tror nok ikke vi uansett ville kjent forskjell. Også lærte vi at alle tetyper kommer fra akkurat samme planta! Det er bare ulik behandlig og ulike deler. Noen soltørkes og noen lufttørkes, også blir det til hvit, sort og grønn te. Planta deles også inn i kvalitet: det er golden leafs, nyeste spiren øverst på planta. Silver leaf, litt lengre ned o.s.v. Husker ikke alt, men jeg tror jammen at te er en egen studie. Uansett så fyller de te i store sekker som sendes rundt om i verden, til f.eks. liptonfabrikk i England. Der tilsetter de ulike smaker, og pakker teen i posjonspakker og embalasje. Vi kjøpte forresten hvert vårt julekrus her, mamma kjøpte te, og da vi var ferdige begynte det også å mørkne ute.
Da vi kjørte enda litt til, skjønte vi hvorfor vi fikk kort tid på barnehjemmet, liten tid innom alle fabrikker og urtehagen. Det blei nemlig tåkete. Mørke og tåke og smale fjellveier, betyr også mer tuting. Så for hver uoversiktlig sving tuter man! Men det var ikke så veldig med trafikk, så det gikk greit. Vel fremme i Nuwara Eliya, stoppet vi på en matbutikk der vi fikk handlet inn litt drikke og diverse, før vi kom frem til hotellet. De kaller Nuwara Eliya for litle England. Det er nok her kolonitiden har satt mest preg. Før engelskmennene kom, dyrket de kaffe her, og plantasjene var ikke like store. Men så kom engelskmennene og reiv opp alle kaffeplantene, for så å dyrke te. Men de fikk ingen til å jobbe på plantasjene for seg, så de importerte Tamiler fra sørIndia. Derfor er det flest tamiler som i dag bor i Nuwara Eliya. Etterkommere av de Indiske tamilene som en gang blei hentet for å jobbe på plantasjene. Uansett mange hus og bygninger i engelsk stil, til og med det gamle postkontoret ser meget engelsk ut. Også hotellet vårt var et gammelt kolonihus. Ett av den meget store sorten, men ca ti-tolv soverom, stor hall, spiserom, storkjøkken, bar (som kanskje en gang fungerte som røykerom for herrene), og det var sikkert en egen systue for damene her i gamle dager. Hagen var en ordentlig engelsk hage, med dam og masse engelske konglige roser. Rommet vårt het the blue room. Det besto av to breie himmelsenger skøvet inntil hverandre, et lite bad, en kommode med TV, et sminkebord, to stoler og minst en tidligere beboer.. Jeg kan si det slik at jeg følte meg så utrolig lite velkommen på dette rommet, og alt i meg ville egentlig ikke bli. Men vi ble. På kvelden satt vi i baren etter middag, og jeg skulle gå opp på rommet for å hente kortstokk, det var siste gangen jeg var på rommet alene. Jeg løp nesten ned trappene igjen.. Huff, virkelig uhyggelig. Vi sov begge to dårlig om natta her. Om det var sengene eller noe annet, er ikke godt å si.

Fikk ikke snudd bilde, snu PC'n! Her ser dere Davids caddy som henter ball i en utrolig ekkel grøft, også selvfølgelig David som slår ny ball

Dagen etter, sto golf på planen. Det var en merkelig opplevelse, vi fikk hver vår caddy til den nette sum av 18 kr. pr stk. Og ballene var nok dyre, for de var utrolig på å leite etter ballene. I vannfylte, dype renner fylte med grønn gugge, hoppet de med letthet uti og gjennomsøkte på jakt etter mistet ball. I kratt og groms, overalt! Det var jammen en opplevelse. Fo meg og mamma, var det også mye råd og tips å hente. Pappa og David syns nok det var mest forstyrrende med alle tipsene. Men vi tipsa disse underbetalte caddyene godt, før vi tok med tingene våre tilbake til hotellet.

Vi følte oss ordentlig ufyslige sossete, og spesielt når vi passerte disse husene som lå inntil banen.

Vel tilbake på hotellet, fikk vi oss en dusj, litt reine klær og gikk ut for å utforske denne lille fjellbyen.Det var enda mer slitent og trist her enn i Colombo. Ingen butikker vi følte for å gå inn i, ingen shopping her. Eller jo, mamma kjøpte noen postkort på postkontoret. Om dere kommer hit, må dere se postkontoret. Ikke veldig fint og flott, men meget nostalgisk på en måte.. Seinere kunne Mohan fortelle oss at denne byen ikke hadde endret seg på maaaange år, ingen nye bygninger, ingen oppussing. Så da var det vel ikke uten grunn vi valgte å gå tilbake til hotellet for en øl, fremfor å leite frem en duglig kafè?.. Det var uansett et utrolig hyggelig valg. Vi benket oss opp i den engelske hagen, der det sto et bord og fire stoler. Så hentet David kortstokk, og vi fikk bestilt drikke. David fikk med litt snacks også, så det blei riktig så koselig, og ikke lenge etter forsvant sola, og vi følte vi satt ute i en helt vanlig norsk sommernatt. Ja, det er en helt annen temperatur i Nuwara Eliya, og en helt annen luftfuktighet. Det ligge ca 1800 meter over vannet, og føles nesten som Norge. Uansett, vi hentet myggmiddel, myggspiral, gensere og skjerf ut i sommernatten. Det eneste som var anderledes enn Norge, var at det blei helt mørkt. Men det var jo selfølgelig opplyst på plenen, og vi hadde også med lys. Etter en stund kom Mohan og satt sammen med oss, og det blei en hyggelig prat om Sri Lanka, folket, tsunamien, Nuwara Eliya og ikke minst om religion. Han er en åpen mann, som kan mye og svarer på teite spørsmål og ting man egentlig lurer litt på om det er greit å spørre om.

Dagen etter, søndag, var dagen for tilbaketur. Vi hadde tre stopplaner. To fosser og og lunsj. Fossene var flotte de, men ikke mer enn hva vi kan se her i Norge. Der vi skulle spise lunsj, hadde dem en elv, og på denne elva tilbød dem rafting! Mohan hadde nevnt det tidligere, og jeg fikk med meg resten av gjengen på dette! Det kostet 50 kr pr pers, og var vel verdt pengene! Anbefaler alle om å prøve dette.
Vi blei kjørt opp i tuktuker, og måtte gå ned en skråning til elven. Så var det et tre minutters kurs, hvor vi lærte hva de ulike kommandoene betød, før vi satte nedover elva. Det var fantastisk, jungel på alle kanter. Mamma håpa vi ville få se en apekatt, men det blei med noen flotte fugler. Noen små stryk lagde litt action, og vi fikk også svømt litt, eller flyti litt i denne elven. Restauranten fant vi ved stoppestedet, og etter å ha fått på noen tørre klær, satte vi oss til bords blandt mange andre turister. Det virket som om stedet gikk meget bra. De hadde også et rolls royce bilmuseum (som vi ikke tok oss tid til grunnet mangel på interesse), og et hotell her. Etter dette, gikk ferden rett tilbake til Mount Lavinia hotell. Det var deilig å komme "hjem".

Uke 2

Denne uka var ganske rolig. Vi hadde de vanlige besøkene på barnehjemmet. Ca. to timer hver dag pluss to timer i bil (en time hver vei). Ettermiddagene gikk med til late timer ved bassenget og pc, kortspill og yatzy på hotellrommet. Onsdag var det møte hos probation officer, og her kommer et lite utdrag fra David sin dagbok:

Onsdag 21/9: I dag var vi på intervju hos Probation Officer etter kosestunden med Oliver. Vi gruet oss litt på forhånd, men det var det ingen grunn til. Hun var en veldig hyggelig dame, som åpenbart likte oss også. Tonen var god hele veien, og vi fikk inntrykk av at alt gikk veldig greit. Det neste som skal skje nå er den store rettssaken, som er 7. oktober(ble i ettertid endret til 5.okt). Så det blir et par uker med venting. Heldigvis har vi de daglige besøkene på barnehjemmet til å trøste oss med mens vi venter på å bli guttens ekte foreldre. Han blir daglig tryggere på oss, det er merkbart. Det kan sikkert ha noe med at vi også blir tryggere på ham, og litt mer ‘drevne’ og sikre på hvordan vi skal håndtere ham og forstå hva han liker og ikke liker.

Torsdag 22/9: I dag har det vært helt fantastisk å være sammen med Oliver. Det har det selvsagt vært hver gang, men i dag sovnet han for første gang av seg selv på teppet, uten at vi trengte å vugge ham i søvn. Han våknet litt like før vi skulle dra, og jeg opplevde god øyekontakt da han av og til glippet med øynene. Følelsen av å være den som var der da han våknet varmet veldig, selv om det ikke er sikkert det er det han opplevde. Våre opplevelser av slike ting er jo også viktig for vår tilknytning, å føle en aksept fra hans side. Han er virkelig kontaktsøkende og aktiv, både med blikk og kropp. En herlig liten skapning =)

 Fredag fikk jeg en liten time alene med Oliver. David hadde nemlig funnet ut at han ville kjøpe en gitar. Mohan synes det var veldig stas, og siden butikken var i motsatt retning av tilbakeveien, kjørte de likegodt mens vi var på barnehjemmet, og Oliver og jeg fikk alenetid:) Det blei en blå, flott gitar og litt mer. Fløyter og maraccas. David spilte litt for Oliver, og han ble ikke skremt! Han syns det var spennende med maraccasene også, så de tok vi med fler dager :) (Nå spiller David gitar for Oliver nesten hver dag, og det er virkelig stas! Han har også prøvd å spille litt selv). 

Denne helgen var planløs, nnoe som passet oss bra. Vi skulle bare kose oss på hotellet, bade, sole oss, shoppe og spise. Og ikke minst vi skulle sove så lenge vi ville for siste gang på leeeenge.. 

Vi fant masse å shoppe, spise deilig mat (skal skrive eget innlegg om tips og triks), blei solbrente, bada i bølgene og gikk masse. Og David kosa seg med å spille på den nyervervede gitaren. 

Søndag kveld, var vi veldig glade for at helgen var over, og at vi skulle på prinsebesøk dagen etter.

Noen bilder, før resten av historien..

Oliver får mat av pappa en av de første dagene på barnehjemmet.

Butikken vi stoppet i for å kjøpe cashewnøtter.

Cashewnøtter vokser utenpå frukten.

Det morsomste å ta bilder av ved The Golden Temple, var helt klart apene.

Her klamrer barnet seg fast.

Denne apesorten var utrolig kule. Ikke spesielt innpåslitne, og ikke farlige.

Lus til middag ja, nam!

Denne nyter en avlusifisering.

Utrolige fingre!

Den store gullstatuen nedenfor The Golden Temple.

Hotellkluss og helgetur!

Vi hadde bestillt hotell selv hjemmenifra, noe vi IKKE anbefaler. Vi hadde ikke helt fått med oss at Mohan kunne ordne med hotell for oss, så David hadde fått ordnet et rimelig hotell. Berjaya hotell skulle egentlig være vårt hjem i en måned fremover, men det ble bare to dager.. Det viste seg at Mohan pleier å ornde med hotell til gunstige priser, og med den muligheten at man kan sjekke ut de helgene man er på tur og dermed slippe å betale for to hotell. Så da fredagen kom, sjekkket vi ut av Berjaya, leverte bagasjen på Mount Lavinia for oppbevaring frem til søndag. Denne dagen skulle vi på tur! Først et stopp på barnehjemmet, så videre mot Dambulla.Vi var denne helgen på tefabrikk, i diverse templer, treskjærerfabrikk, batikkfabrikk, urtehage, botanisk hage og på et Sri Lankisk show. Hotellet i Dambulla, Thilanka var fantastisk flott:) Jeg fikk en laange spabehandling og de serverte deilig mat! Desverre blei David litt dårlig i magen på lørdag, og jeg dro alene på show i Kandy. Hotellet her var ikke like bra, og vi var så uhedige å få rom rett under kjøkkenet. Og jeg kan med sikkerhet si at kjøkkenpersonalet var meget slepphendte..
Søndag var han litt bedre, og ferden fortsatte med bl.a. elefantridning. Dette er noe jeg virkelig kunne spart meg for. Spennede å se en elefant, ta på den og kanskje til og med sitte på en. Men jeg syns det var så trist.. Stedet, settingen og hele greia.. Ville mye heller vært på elefantbarnhjemmet. Der går elefantene fri og bader i elven.
Søndag kveld var vi tilbake i Colombo, og sjekket inn på hotell nr fire: Mount Lavinia hotell:) Flott hotell med super service, hyggelige mennesker og god mat:) Det var helt supert at Mohan fikk flyttet oss fra Berjaya. Det som var gjorde at vi byttet, var toget som suste forbi MANGE ganger om dagen ca 20 meter fra balkongen vår og små maur som krøyp rundt på sengegavelen..

Endelig hjemme:)

Nå sitter jeg i sofaen, mens lille Oliver ligger og sover i vogga ved siden av:) Han er en skatt, et vidunder!
Dag to på Sri Lanka satt jeg med Ipaden min og skrev et laaaangt innlegg om førsteinntrykkene og møtet med Henning Oliver på barnehjemmet, litt om flyturen, hotellet og annet. Men innen jeg fikk publisert, var jeg kasta ut av nettet, og alt forsvant. Da mista jeg litt gnisten rett og slett, og David begynte på en dagbok. Det vil si det blei vel kun skrevet litt i starten... Så nå sitter jeg her og lurer på i hvilken ende jeg skal begynne? Det eneste jeg tenker er at jeg må skrive nå, mens ting er friskt i minne -selv om mange detaljer nok har blitt byttet ut med andre ting og opplevelser!
Ok, jeg begynner på begynnelsen jeg:)
Vi reiste hjemmenifra på formiddagen, flyet til London gikk på ettermiddagen, også videre seint på kvelden til Sri Lanka. Vi slapp å ordne med bagasjen på Heatrow, den blei automatisk flyttet til neste fly. Heatrow var så stort at det nesten virket lite. Er nok vel gjennomtenkt med små haller og ganger. Vi så nok bare en liten brøkdel. Vi måtte iallefall ta en ganske god tur med bussen da vi skiftet terminal. Det var ikke noe stress og vi rakk hele flyskiftet med god margin. Det eneste som tok vannvittig med tid var registreringa ved terminalen. Sto leeenge i kø, og det var mye surr fordi det sto at vi skulle ha med spedbarn, men ikke hadde hverken han eller pass.. Srilankan Airlines hadde et gammelt, slitent, trangt fly, men utolig hyggelig cabinpersonale:) Blei ikke allverdens med søvn, men vi kom oss helskinnet frem:) På flyplassen måtte David på do, og der var det en dovakt som sendte sure blikk for David ikke hadde noe å gi han.. Så om du har noen euro, dollar eller rupi liggende hjemme, ta det med for å unngå sure dovakter.. Vel gjennom og med bagasje i hånda, fant vi velkomsthallen, men så ikke noe til Mohan. Mohan er en turist guide som har sammarbeidet med Adopsjonsforum i snart 20 år. Han har på disse årene blitt ekspert på adopsjonsprossessen og usikre adopsjonsforeldre;) Etter noen minutters venting, fant Mohan oss:) Flyet var ti minutter for tidlig, og han er virkelig en mann som er god på tid. Han har ikke kommet ett minutt for seint hele turen!
Vi hadde selvsagt heller ikke noe penger til hjelperene som løftet bagasjen inn i bilen, men det hadde heldigvis Mohan:) Vi var varme, trøtte, slitne, skitne og glade for å være fremme. Men ble overlykkelige da vi fikk vite at vi skulle rett til barnehjemmet for å holde gutten vår i armene for første gang.. Vi hadde ingen anelse om hva eller hvem som møtte oss på barnehjemmet. Ingeting om settinga, stedet eller menneskene. Da vi kom ut på veien blei jeg overrasket over trafikken. MASSE trafikk, folk og kuer i gatene, og et vannvittig leven av tuting. De bruker tuting som vi bruker (eller burde bruke) ringeklokke på sykkelen. For å si: her kommer jeg, pass deg eller følg med! Og de prater hele tiden. Hele familier på små motorsykler: eldste barnet fremst, så pappa, og mamma med babyen på fanget helt bakerst. Og bare mamma og pappa med hjelm, som de kanksje har tatt seg tid til å feste under haka.. Og tuktuker, overalt! sykt mange, med nesten like mye tutebehov som bussene. Bussene kjørte sykt fort og jeg tror endel av dem hadde teipa tuteknappen inne. Etterhvert kunne Mohan fortelle oss at det bare er de røde bussene som er statlige, mens de aller fleste er private. Det vil da si at det er viktig for dem å komme fort frem, og gjerne først til et busstopp med ventende passasjerer. Uansett ett vannvittig trafikkbilde som kan skremme enhver turist. Vi var og er så glade for å ha Mohan som sjåfør, en god, rolig og trygg mann i trafikken. Langs veien ble jeg også litt overrasket over hvor blast alt var, slitne bygninger, små og falleferdige hus.. Det var helt tydelig at landet er preget av krigen som endelig er over. Mye penger har nok gått til militæret og krigen. Vi fikk også se at tsunamien har gjort endel skader langs kysten. Noe annet som overrasket denne første bilturen, var hvor grønt og frodig det var! Og selv om bygninger og slikt ser slitt og blast ut, var menneskene varme, fargerike og flotte:)
Vel fremme på barnehjemmet, ble vi vist inn i et lite, varmt rom med en sofa med oransje puter, noen stoler og en vifte som skulle vise seg å være gull verdt! Etter noen få minutter kom Mabel med gutten vår i armene, en fantastisk flott gutt! På dette tidspunktet virket alt så vannvittig surrealistisk, vi var som sagt slitne og trøtte og det gikk nok ikke helt opp for oss at han skulle være med oss hjem fire uker seinere.. Mable er en gammel, søt dame som jobber på barnehjemmet. Hun har jobbet på barnehjemmet i 49 år!! Vi fikk være alene med gutten vår i nesten en time, før vi ble kjørt til hotellet.