Endelig hjemme:)

Nå sitter jeg i sofaen, mens lille Oliver ligger og sover i vogga ved siden av:) Han er en skatt, et vidunder!
Dag to på Sri Lanka satt jeg med Ipaden min og skrev et laaaangt innlegg om førsteinntrykkene og møtet med Henning Oliver på barnehjemmet, litt om flyturen, hotellet og annet. Men innen jeg fikk publisert, var jeg kasta ut av nettet, og alt forsvant. Da mista jeg litt gnisten rett og slett, og David begynte på en dagbok. Det vil si det blei vel kun skrevet litt i starten... Så nå sitter jeg her og lurer på i hvilken ende jeg skal begynne? Det eneste jeg tenker er at jeg må skrive nå, mens ting er friskt i minne -selv om mange detaljer nok har blitt byttet ut med andre ting og opplevelser!
Ok, jeg begynner på begynnelsen jeg:)
Vi reiste hjemmenifra på formiddagen, flyet til London gikk på ettermiddagen, også videre seint på kvelden til Sri Lanka. Vi slapp å ordne med bagasjen på Heatrow, den blei automatisk flyttet til neste fly. Heatrow var så stort at det nesten virket lite. Er nok vel gjennomtenkt med små haller og ganger. Vi så nok bare en liten brøkdel. Vi måtte iallefall ta en ganske god tur med bussen da vi skiftet terminal. Det var ikke noe stress og vi rakk hele flyskiftet med god margin. Det eneste som tok vannvittig med tid var registreringa ved terminalen. Sto leeenge i kø, og det var mye surr fordi det sto at vi skulle ha med spedbarn, men ikke hadde hverken han eller pass.. Srilankan Airlines hadde et gammelt, slitent, trangt fly, men utolig hyggelig cabinpersonale:) Blei ikke allverdens med søvn, men vi kom oss helskinnet frem:) På flyplassen måtte David på do, og der var det en dovakt som sendte sure blikk for David ikke hadde noe å gi han.. Så om du har noen euro, dollar eller rupi liggende hjemme, ta det med for å unngå sure dovakter.. Vel gjennom og med bagasje i hånda, fant vi velkomsthallen, men så ikke noe til Mohan. Mohan er en turist guide som har sammarbeidet med Adopsjonsforum i snart 20 år. Han har på disse årene blitt ekspert på adopsjonsprossessen og usikre adopsjonsforeldre;) Etter noen minutters venting, fant Mohan oss:) Flyet var ti minutter for tidlig, og han er virkelig en mann som er god på tid. Han har ikke kommet ett minutt for seint hele turen!
Vi hadde selvsagt heller ikke noe penger til hjelperene som løftet bagasjen inn i bilen, men det hadde heldigvis Mohan:) Vi var varme, trøtte, slitne, skitne og glade for å være fremme. Men ble overlykkelige da vi fikk vite at vi skulle rett til barnehjemmet for å holde gutten vår i armene for første gang.. Vi hadde ingen anelse om hva eller hvem som møtte oss på barnehjemmet. Ingeting om settinga, stedet eller menneskene. Da vi kom ut på veien blei jeg overrasket over trafikken. MASSE trafikk, folk og kuer i gatene, og et vannvittig leven av tuting. De bruker tuting som vi bruker (eller burde bruke) ringeklokke på sykkelen. For å si: her kommer jeg, pass deg eller følg med! Og de prater hele tiden. Hele familier på små motorsykler: eldste barnet fremst, så pappa, og mamma med babyen på fanget helt bakerst. Og bare mamma og pappa med hjelm, som de kanksje har tatt seg tid til å feste under haka.. Og tuktuker, overalt! sykt mange, med nesten like mye tutebehov som bussene. Bussene kjørte sykt fort og jeg tror endel av dem hadde teipa tuteknappen inne. Etterhvert kunne Mohan fortelle oss at det bare er de røde bussene som er statlige, mens de aller fleste er private. Det vil da si at det er viktig for dem å komme fort frem, og gjerne først til et busstopp med ventende passasjerer. Uansett ett vannvittig trafikkbilde som kan skremme enhver turist. Vi var og er så glade for å ha Mohan som sjåfør, en god, rolig og trygg mann i trafikken. Langs veien ble jeg også litt overrasket over hvor blast alt var, slitne bygninger, små og falleferdige hus.. Det var helt tydelig at landet er preget av krigen som endelig er over. Mye penger har nok gått til militæret og krigen. Vi fikk også se at tsunamien har gjort endel skader langs kysten. Noe annet som overrasket denne første bilturen, var hvor grønt og frodig det var! Og selv om bygninger og slikt ser slitt og blast ut, var menneskene varme, fargerike og flotte:)
Vel fremme på barnehjemmet, ble vi vist inn i et lite, varmt rom med en sofa med oransje puter, noen stoler og en vifte som skulle vise seg å være gull verdt! Etter noen få minutter kom Mabel med gutten vår i armene, en fantastisk flott gutt! På dette tidspunktet virket alt så vannvittig surrealistisk, vi var som sagt slitne og trøtte og det gikk nok ikke helt opp for oss at han skulle være med oss hjem fire uker seinere.. Mable er en gammel, søt dame som jobber på barnehjemmet. Hun har jobbet på barnehjemmet i 49 år!! Vi fikk være alene med gutten vår i nesten en time, før vi ble kjørt til hotellet.