Den siste uka!

Endelig har jeg fått satt med ned, klar for å skrive om de siste dagene på Sri Lanka! Det jeg husker iallefall :)
De første dagene var vi på Mount Lavinia stort sett hele tiden. David var og ordnet litt papirer på dagtid både torsdag og fredag. Og jeg og Oliver møtte han på ambassaden fredag for å ordne pass til Oliver. Ellers våget vi å ta med Oliver en liten tur opp på matbutikken en av de første kveldene, men blei råda av Mohan om å ikke gjøre det. Det har vært og er mye kriminalitet rundt adopsjon og kjøp av barn, så mange sender litt skulende blikk. Og om man treffer på onkel politi, er det best å ha papirene i veska, ellers kan det bli mye ekstra jobb og bekymringer.. Så vi hadde Oliver på hotellet resten av dagene, og det var nok best for han også. Både pga forurensningen oppe ved hovedveien (trafikkaoset), varmen (bedre med aircondition) og tryggheten ved å ikke bli drasset så mye med i bykaoset! Men vi voksne tok oss noen turer rundt, og jeg og David byttet på å være med Oliver alene en times tid innimellom. Da var det jammen kjekt å ha mamma og pappa der, slik at man slapp å gå på shopping alene.
På dagtid bada vi i bassenget, og spiste lunsj ved bassengkanten hver dag. Vi fikk parasoll og Oliver koste seg i skyggen. Det var enkelt å svippe opp på rommet for å hente flaske med melk når han blei sulten:) Vi hadde med en eldre termos, for å kunne gi mat  "on the run", noe som var superkjekt. Men den holdt dårlig på varmen, og var stor. Vi ville ikke kjøpe noe ny å ta med tilfelle det var problemer i tolla, noe det ikke blei. Middagen blei inntatt nede ved bassenget (den også), med Oliver sovende ved siden av oss. Vi gikk ned ca 19-20 tiden med Oliver ferdig spist i maitaien. Så gikk jeg litt med han rundt kanten av bassengområdet til han sovnet. Deretter fikk vi hjelp av kelneren til å sette to stoler mot hverandre, la dyna hans nedi, gutten oppå og et tynt pledd over. Slik sov han til klokken var ca 21-22. Så vi rakk å nyte god mat og drikke før han våknet. Deretter tok vi med oss gutten og pikkpakekt opp på rommet. Stell, kos, mat og natta. Vi var stort set så slitne at det var deilig å pusse og legge seg under dyna. Så kikket vi litt på TV eller PC/iPad, eller i ei bok.
Søndag var det ikke plass til oss på hotellet lengre, så vi måtte pakke alle koffertene og flytte til et annet hotell. Blue water. Det lå en halvtime lengre sør, og utenfor Mount Lavinia distriktet. Det skulle visst være et supert hotell, noe det sikkert også var. Men jeg likte meg bedre på Mount Lavinia. Det beste med det nye hotellet var uteområdet. En svææær hage med palmetrær, to basseng som hang sammen med en liten passesje med bro over. Dette området lå helt inntil stranden, så vi kunne enkelt ta et sjøbadinnimellom uten å måtte ligge i sand og dra med alt ned til stranden. Og siden vi skulle være på dette hotellet i tre dager uten nnoe farting, var jo det viktigste uansett uteområdet. Disse dagene blei omtrent som på Mount Lavinia, med formiddager og lunsj i "hagen", og en hvil på rommet etterfulgt av middag med en sovende Oliver ved siden av:) Forskjellen blei kanskje mest at vi hadde lengre økter ute i skyggen, og at Oliver også duppet i solstolen. Mer bading, og mer kos. Ja, mer av alt rett og slett!

Den siste dagen, sjekket mamma og pappa ut av hotellet før tolv. De satte bagasjen inn på vårt rom. Siden vi ikke skulle dra før kl åtte, måtte vi nesten betale for en ekstra natt, for vi trengte virkelig ett rom disse timene. Vi var ute hele dagen, og pakket og dusjet oss klare i god tid før avreise. (det med i god tid høres bare så bra ut, men stemmer nok ikke. Alle som kjenner oss, veit at vi aldri er ute i god tid.. Men vi slapp iallefall å stresse med truser og toalettmapper på slep.)

Vel fremme på flyplassen startet tålmodighetstesten for trøtte mennesker, helt uten at vi visste det faktisk. Første del av testen var innsjekkinga. Shit, har aldri sett en kø ta såååå lang tid før jeg. Går det an å jobbe såå sakte liksom? Da vi endelig var hjennom, og det bare var venting (og shopping) igjen, satset vi på å finne en restaurant med soffa eller lignende der vi kunne legge ned Oliver og ha "basen" vår frem til boarding.. Det var lurere tenkt, enn det var lett gjort gitt. Da vi nesten hadde gitt opp, fant vi et merkelig stille "avlukke, som var en type bar med en liten buffet. Det var visst et VIP område, men vi gikk inn og satte oss ned i en deilig sofa, og kunne legge en sovende Oliver ned oppå dyna oppå to stoler som var satt mot hverandre, og der sov han så godt. Det var deilig aircondition, og fantastisk rolig atmosfære der inne også.. Borte i baren fant david ut at dette, nettopp var, et VIP område, og at vi kunne få bli der, men vi måtte betale (hvor mye var det igjen? 12 dollar? pr hue. Da var det gratis mat og drikke! Og vi hadde blitt om vi måtte betale bare for stolene vi! Dette var ingen tålmodighetstest, bare fantastisk! Så da blei dette basen vår for et par timer, og vi tok tur på å kikke rundt i alle taxfributikkene. David og jeg kjøpte klokke, og om vi handlet noe mer, -ja så husker jeg det ikke nå iallefall!

Boardingtime! Eller det sa iallefall skiltet. Flyet var forsinket, pga en sjekk eller en feil. Og vi måtte bare vente. Venterommet/boaringrommet var stappa fullt, men heldigvis blei vi vist vei til et nesten tomt avlukke rett ved siden av. Jammen noen fordeler av å ha en baby på magen gitt! Der var det bedre luft, og sittaplass i amssevis. Jeg trodde ikke dette ville ta så lang tid, og tenkte med det første ikke å legge Oliver ned, men det viste seg å ta to eller tre timer. Vi hadde med oss litt snacks(heldigvis), og fikk servert drikke to ganger. Oliver sov, og viste en tapperhet man kan beundre en liten kropp for!
Flyturen gikk kjempebra, det blei ikke noe laaang nattasøvn på Oliver, men mange lange dupper. Ingen store utfordringer, til og med ombookingen av flyet fra Paris gikk nesten av seg selv (når betjeningen endelig dukket opp). Oliver var en helt, det var bare de 10 siste minuttene ved landinga på gardermoen hvor han gråt. Vi prøvde å gi han vann på flaska, men han roet seg ikke før han fikk melk. Var nok litt sulten, litt skuffa over vannet og hadde nok vondt i ørene. På Gardermoen møtte vi 5 spente familiemedlemmer, deilig å sette seg rett i bilen og bli kjørt helt hjem!