Den omstendelige prosessen!

Hvorfor tar ting så lang tid? det spørsmålet får vi ofte.
Som dere kan lese i denne artikkelen, tar det lang tid bare å komme gjennom prosessen i Norge. Og vi bor jo i et land med en tilsynelatende bra ordning når det gjelder etater, statsbudsjett, helse og omsorgsoppfølgning.. Hva med de landa vi adopterer fra? De som faktisk prioriterer anderledes. Der de syns det er helt greit å ha 20 nyfødte spedbarn sovende på ett rom, med en stakkars omsorgsperson. Det er klart det tar laaang tid for dem å gå gjennom en sak, godkjenne en sak, finne ut av ting og tang, tenke litt på det, sette av tid og ressurser o.s.v.
Første gangen jeg leste om Kari Anne blei jeg litt sånn: Åh, så dum.. Det er klart at det finnes regler, og de må jo følges om ting skal bli gjort på riktig og lovlig vis!
Men så tenkte jeg at jeg faktisk skjønner at folk kan finne på slikt. Det er en lang, tung og vanskelig prosess å adoptere. Ikke alle får lov til å adoptere, og enda vanskeligere er det om man er singel. Og nå sitter jeg å sender henne gode tanker. Ikke får at jeg ønsker at fler skal følge i hennes spor, for jeg vil virkelig ikke at det skal bli helt texas med barn og foreldre og alt. Det er jo viktig at ting blir gjort i riktig orden, slik at den nye familien er trygg og sikret. Men fordi hun faktisk med sine handlinger har satt søkelyset på dette med adopsjon (og surrogati). Hun forteller en masse med sin historie om hvor vanskelig det faktisk er! At saker faktisk blir behandlet forskjellig utifra hvor heldige man er med saksbehandleren, eller hvor i landet man bor.. Så jeg håper hun får en riktig, åpen og ærlig behandling av saken, og at hun kan ta med guttene hjem til Norge:)

åååh, håper virkelig at det har vært en tildeling denne måneden også! Bare en uke igjen til vi får se noen nye oppdateringer!